Vi hadde fått tildelt plass på paviljongen på torvet, og var tilfredse med det. Men da vi oppdaget at torvet var sperret av på grunn av demontering av isbanen, spurte vi kommuneadministrasjonen om vi kunne flytte arrangementet til for eksempel Jens Bjørneboes plass? Det var da vi fikk vite at det var bestemt at forkynnelse bare skal finne sted på paviljongen, ikke i Markens.

La det være sagt med en gang: Vi i Jesusfestivalen rettet oss selvsagt etter det, og er like blide. Men vi stusset litt, for hva er det ved kristen forkynnelse som gjør at den må «gjemmes litt unna» der folk er?

Vi er oppmerksomme på at vi lever i et pluralistisk, livssynsmangfoldig samfunn, og at en måte å håndtere dette på, er å privatisere troen. Det vil si at tro er noe som skal høre privatlivet til, og ikke tas ut i det offentlige rom. Det skal være livssynsnøytralt. Denne tenkningen vil vi i Jesusfestivalen utfordre, og vil gjerne melde oss på en samtale med offentlige myndigheter og andre aktuelle aktører om hva som skal få plass i offentligheten. Glem ikke, livssynsnøytralitet finnes ikke. Det er i seg selv et livssynsalternativ.

Vi er klar over at «forkynnelse» ikke står høyt i kurs i vårt samfunn. Regjeringen har for eksempel nettopp varslet et lovframlegg om at kristen forkynnelse skal være forbudt i skolen – inkludert dem som har valgt hjemmeskole som et alternativ. Vi er betenkt.

Noen har sagt at sekularisering (avkristning) handler om «det store hukommelsestapet». Det er treffende. Så fort det har gått i glemmeboken at de verdiene vi er så stolte av i samfunnet vårt, for eksempel menneskeverdet, utdannelse for alle og omsorg for syke og svake, er fruktene nettopp av kristen forkynnelse. Da vikingene møtte troen på Kvitekrist, ble det slutt på å sette uønskede barn ut i skogen, slutt på blodhevn, æresdrap og flerkoneri. Man tok hånd om de fattige, tok imot fremmede, løskjøpte fanger og satte trellene fri.

Så fort det har gått i glemmeboken at de verdiene vi er så stolte av i samfunnet vårt, er fruktene nettopp av kristen forkynnelse.

Når det legges begrensninger på kristen forkynnelse, blir det etterlatte inntrykket at dette er noe folk må skjermes mot. Men hva er nå kristen forkynnelse, da? Vi må jo vite hva vi sier «nei» til, om vi setter foten ned for det.

Kristen forkynnelse er gode og glade nyheter. Det er det det kristne kjerneordet «evangelium» betyr. I en tid der de dårlige nyhetene står i kø – det er nok å nevne krigen i Ukraina og klimakrisen – trenger folk gode, livgivende nyheter. De finnes!

Innholdet i disse gode nyhetene er for det første: Du kan bli fri fra fortidens feilskjær og nederlag. Det er derfor vi nå feirer påske. Du kan få tilgivelse hos Gud. Det kan da ikke være skadelig for noen.

Dernest: Du kan få hjelp med nåtiden. Mange mennesker strever med hverdagen. «Jeg lengter etter å være glad» står det på første side i dagens utgave av Fvn (27. mars). Det er et nødrop fra unge mennesker som opplever utenforskap.

Tilbake til vårt friluftsmøte på paviljongen lørdag. Først sang og danset Stjernebarna fra Betania. Også Jarl Gabrielsen deltok med glade, evangeliske sanger. Den svenske presten Mats Nyholm fra S:ta Clara kyrkan i Stockholm holdt en kort appell. Denne kirken skulle bi museum eller offentlig bad, for det var bare en håndfull medlemmer igjen i menigheten. Men i dag syder den av liv. Hver dag står det en kø på 100 – 150 mennesker utenfor kirken og venter på at dørene skal åpnes. Så er det morgenbønn, og utdeling av mat og klær. Dagen fortsetter med veiledning, sjelesorg og gatemøte, og avsluttes med kveldsgudstjeneste og overnatting i kirkesalen for de som ikke har tak over hodet. Et uforglemmelig øyeblikk var det for oss da to av de som har fått nytt liv gjennom kirkens arbeid, Helena og Jermain, avsluttet gatemøtet. De løftet hendene sine, og ba om Guds velsignelse over Kristiansand og at Guds Ånd skulle falle over byens innbyggere. Jeg må innrømme at jeg sto der med tårer i øynene og hadde unnet hele byen å få oppleve dette.

Innlegget er forkortet. Red.