For å sitere godeste Erik Bye, i «påskevisa» Eselsang fra Kalahari; «Jeg bar vår Frelser til alles glede / da han red inn i Jerusalem. / Han hoppet av i et lite strede / og for til himmels mens jeg for hjem». Han hoppet av, mens vi ble igjen.
Denne linjen av Erik Bye beskriver egentlig resten av påsken. For på skjærtorsdag og langfredag kommer lidelsen, som ender med korsfestelsen. På påskesøndag sto han opp igjen. Første påskedag er den viktigste hele påsken, i den har vi et håp.
Men det er skjær i sjøen i denne tiden. Denne vinteren har vært særdeles hard og kald, med blodige og uforutsigbare kriger i Ukraina og på Gaza. Samfunnet er preget av hatprat og polarisering. Donald Trump, med sin slibrige tunge, er med stor sannsynlighet på vei tilbake som verdens mektigste statsleder, stemt fram av blant annet kristne i USA. Det henger ikke helt på greip.
Det er naturlig at årets hovedtema på Protestfestivalen er: Prat ikke med Hat i munnen. Her i landet har vi lidd av dyrtid og betalingsproblemer, som har gitt så mange av oss tynnslitte nerver. Det burde være mer enn nok nå, med tid for forsoning og håp.
Men påsken er ikke bare blomstring og forsoning, skriver den finske journalisten, forfatteren og presten Hilkka Olkinuora i en kronikk i Hufvudstadsbladet. «Leser man Bibelen nøye, overraskes man av masse hatprat, demonstrasjoner og man konfronteres med ukontrollert ideologisk vrede,» skriver hun.
Det er altså ikke bare i vår tid det har skjedd. Allerede på palmesøndag overrumples vi av en sint Messias, som herjer i tempelet og velter pengevekslernes salgsboder, altså Mammons bord. «Dere har gjort mitt hus til et røversete», skriver Olkinuora.
Selv har jeg alltid hatt sansen for denne inngangen til påsken. Jeg ble født på en palmesøndag. Påsken er for meg årets beste tid, en livgivende og lysere tid, som begynner for alvor med oppstandelsen. I den ligger håpet om at dette til tider vonde livet, ikke har en slutt, men er en begynnelse. Vi begynner påsken med begravelse for en nær venninne, et hjertevarmt menneske, sentral i staben til Protestfestivalen i to tiår og en gledesspreder som selv hadde opplevd mye lidelse. Hun gikk bort altfor tidlig. Hege Anitas bortgang minnet oss nok en gang på at livet er kortvarig, at vi må ha håp. Hun trodde på himmelen.
Påsken er for meg årets beste tid, en livgivende og lysere tid.
Jeg skal ikke skryte på meg en stor tro, men håpet er en slags livgivende desperasjon. Håpet har møtt på mange isfjell, selv om vi ikke har sunket med Titanic ennå.
Det er flere i dag som ikke tror på Gud, enn de som gjør det. Flere tror at disse få årene her på jorda, er alt. Disse få årene, «her i helvete», for å sitere den amerikanske låtskriveren og billedkunstneren Bob Neuwirth.
Om helvete var her på jorden ville nok selvmordstallene steget, selv om det ofte kan føles som om Bob Neuwirth har rett. En annen variant av den moderne tid er at alle mennesker kommer til himmelen. Blant de som tror på den nye religionen er artisten Bjørn Eidsvåg. Samtidig som Jesusfestivalen ble avsluttet for fulle hus på søndag, samlet Bjørn Eidsvåg 5000 mennesker for å feire sin 70-årsdag. Eidsvåg benyttet anledningen til å holde en helt annen tale for sine disipler, enn det som ble talt om på festivalen. «Å forkynne helvete er et hjelpeløst, ondsinnet forsøk på å bli sånn som de ville at vi skulle bli. Men helvete er ikke et sted man havner. Det er noe man kan stelle i stand,» sa Bjørn Eidsvåg til stor applaus.
Om livet slutter her, eller om alle mennesker kommer til himmelen, ville påskefortellingen vært som et hvilket som helst eventyr. Vi kunne lagt ned påsken og kalt det noe annet. Hytteturer, for dem som har det, gule påskeegg, fest og moro kunne vært hele fortellingen. Jesu død på korset er ikke lenger relevant for mange mennesker i dette rike og sekulære landet Norge.
Det var en grunn til at Jesus var sint da han så Mammon i tempelet, og veltet bodene. Vi har alt, men det er også alt vi har. For min del kan jeg ikke se for meg at han som startet 2. verdenskrig og han som fikk slutt på segregeringen i USA skal få sitte ved det samme påskebordet i den himmelen som rommer alle.
Personlig stusser jeg over Eidsvåg og mange andres påstand, for det ville vært litt av en sensasjon om Eidsvåg og disiplene hans har vært i det hinsidige og sjekket. Meg bekjent er det ingen levende mennesker som vet svaret på det spørsmålet, og da er jo det store spørsmålet; hvordan vet man? Den kristne filosofen William Lane Craig listet opp sju punkter om hvorfor Gud eksisterer, på hvorfor oppstandelsen på påskedagen er helt avgjørende for oss alle. Blant de åtte begrunnelsene for Guds eksistens er blant annet at «Gud er den beste forklaringen på at alt annet eksisterer», «Gud er den beste forklaringen på Universets eksistens», «Gud er den beste forklaringen på menneskets moralske verdier og plikter» og «Man kan bli personlig kjent med Gud».
Men er det så enkelt? Hvordan kan vi tro på en Gud i en ond verden? Hvordan kan vi tro på en Gud vi ikke kan kommunisere med? Kan man bestemme seg for å tro? Hvordan kan man tro på Bibelen som Guds Ord, når alt man har lært smuldrer sammen til noe annet?
I alt dette slagget som slåss innbyrdes, tro og tvil og jag etter mening dukker et nytt ord opp, og det er tungt i disse tider, ikke lett, selv om det bare er på tre bokstaver.
Håp er påskens budskap. Håp er livredning. Hvis noen vil bruke skitne merkelapper på Håp, har de et større problem enn oss som lever i håpet.