Under en optimistisk tittel om gjenbruk av det gamle sykehuset i Fædrelandsvennen nylig, heter det: «Utbygger Solon Eiendom lytter til protestene.» Og det loves at halve det gamle fylkessykehuset skal bli stående. Ved nærmere studium av tegningene ser vi at det som står igjen er den relativt anonyme fasaden fra siste byggetrinn (1955) der det eneste særpreg som er bevart er det kobberbekledte tårnhuset på taket. Fasaden er påført diverse balkonger og nye takleiligheter pryder silhuetten mot himmelen. Dette er vel og bra som forslag til gjenbruk for nye formål. Men som helhetlig bevaring av det gamle sykehuset, er det et magert utkomme.
Vil gjenbruke halve betongkolossen
Da arkitekt Ole Øvergaard fikk oppdraget med å tegne sykehuset her i byen i 1932, var det bare tre år etter funksjonalismens gjennombrudd i Norden. Den finske funksjonalistmesteren Alvar Aalto tegnet sitt første sykehus i Turku som sto ferdig i 1933. Allerede året etter var vårt sykehus ferdig, og Ole Øvergaard etablerte seg som Norges viktigste sykehusarkitekt, noe han forble lenge etter krigen. Sånn sett er vårt sykehus et pionerbygg og etter min mening mer tidstypisk enn det som regnes for Øvergaards hovedverk, nemlig lokalsykehuset i Halden fra 1952. I en statlig verneplan for helsebygg fra 2012, ble Halden sykehus vernet, men ikke Øvergaards Kristiansandssykehus. Det måtte gjøres en utvelgelse og «vårt» bygg hadde fått en ny funksjon da sykehuset på Eg var bygd. Men det forringer ikke verdien av det særpregede bygget i Tordenskjoldsgate mht arkitektoniske og historiske kvaliteter og som landemerke i bybildet.
Når utbygger Solon hevder at de har «lyttet til protestene», så er det lagt ensidig vekt på klimaaspektet ved bevaring av gamle betongbygg. Man har regnet på redusert CO2-utslipp ved å la være å rive en fløy, og søker dermed ryggdekning for å rive den største delen av bygget. Klimautslipp er en viktig del av kravene som må stilles til så store byggeprosjekter. Men det er bare en del av en overordnet tankegang som vi kan kalle byøkologi. Det handler å ta vare på det gamle når byens kvartaler utvikles, noe som nå skjer i rasende fart i Kristiansand.
Som den første som reiste kritikk mot planene for Kvartal 71 i oktober i fjor, har jeg kritisert plan- og bygningssjefen for ikke å sette tydelige kriterier for utbyggerne med hensyn til bevaring. I en ny utredning gjort av utbyggerne konkluderer de: «Det er lite som gjenstår av det opprinnelige bygget (…) Stor deler av det arkitektoniske uttrykket til Kristiansand sykehus må sies å være tapt.»
Dette oppfatter jeg som et konstruert argument for å legitimere rivning. Beskrivelsen stemmer ikke. Tvert om er det typiske vinkelbygget med det avrundede hjørnet og vindusbåndet med tettsittende glassruter på høykant rundt hjørnet i fem etasjer intakt. Det samme gjelder de framskutte fasadepartiene i to lag utenpå hverandre. Denne fasadens særpreg har vært synlig fra ulike vinkler på lang avstand i det siste hundreåret, så å si. Med det nye forslaget til utbygging vil det som er igjen av sykehuset uansett bli dekket av nye høyhus foran. Hvis den gamle østfløyen (fra 1934) blir bevart, vil en slik innbygging måtte forhindres, slik at fasaden fortsatt blir stående som det landemerket det har vært under Baneheia. Bebyggelsen av tomta vil dermed måtte forholde seg til dette bygget som et udiskutabelt bevaringsobjekt.
Når byplansjef Venke Moe ikke problematiserer denne løsninga fra Solon Eiendom på annen måte enn å antyde at hun vil kunne redusere på en og annen bygningshøyde, samtidig som hun heier fram det som er utbyggernes salgstriks, nemlig etablering av en park som i realiteten vil bli en vindkanal som ligger i skygge store deler av året (i motsetning til hva forlokkende solbelyste plansjer viser), så er dette å gi grønt lys til utbyggerkapitalen. I stedet burde administrasjonen fremmet egne behov for gjenbruk av 1934-bygget i en kommune som sårt trenger nye sykehjems- eller aldersboliger, samt flere sentralt beliggende studentboliger. Det er byplansjefen som må gi klar beskjed om hva som skal bevares ved ulike grader av gjenbruk. Hvis ikke er det utbyggerne som stiller premisser for hva som er til fellesskapets nytte, et begrep som lett kan forveksles med utbyggerprofitt – sett fra eiendomskapitalens side.
I stedet burde administrasjonen fremmet egne behov for gjenbruk av 1934-bygget i en kommune som sårt trenger nye sykehjems- eller aldersboliger, samt flere sentralt beliggende studentboliger.
At Fædrelandsvennen har lagt seg til en omtale av det gamle sykehuset som «betongkolossen» kan ikke byplansjefen lastes for. Hva slags språkbruk den sterkeste propagandakanalen for slike utbygginger benytter seg av er selvsagt med på å forme en opinion. Det var avisas kulturredaktør som lanserte betongkoloss-betegnelsen i forrige runde om Kvartal 71, og nå brukes det både i tittel og tekst av avisas journalist. Det er utbyggerinteressenes språk og vitner om en svakt utviklet sans for arkititekturhistorie bak glassfasaden på Nedre Torv.