«Man tukler ikke med grensene»

Da vår gode nabo i 2017 fylte 100 år, lanserte noen lyse hoder i Nord-Troms en artig idé til jubileumsgave fra Norge. Finlands geografi er jo så uhøvelig innrettet at deres høyeste fjell, Haltiatunturi, ligger i Norge??? Landets tak ligger et lite steinkast nede i lia, 1325 moh., 6 meter under selve toppen. Ved å gi bort noen kvadratmeter med gråstein, jevnstort med en halv fotballbane, ville den havne på finsk side av grensa. Den norske regjeringa avviste forslaget, med følgende korte og kontante begrunnelse fra Erna: «Man tukler ikke med grensene».

Om vår forrige statsminister hadde anvendt samme visdomsord også for den innenlandske administrative inndeling, ville vi ha sluppet masse leven på Sørlandet så vel som ellers i landet. Skulle Finland ha fått den ørlille ubebodde biten av steinrøysa Norge, ville det ha blitt betraktet som en suverenitetsavståelse som krever 3/4 flertall i Stortinget. Slikt kan være en nyttig sikkerhetsventil. Stabile grenser er normalt et kvalitetsstempel på et samfunn. Er det ikke da et tankekors at norgeskartet i forbindelse med region- og kommunereformene ble omrokkert i ekspressfart med ned mot én stemmes overvekt i Stortinget som følge av politisk hestehandel, ofte sterkt i strid med folkeviljen og/eller de lokale folkevalgtes syn?

Om administrativ inndeling ikke nødvendigvis bør være hogd i stein, viser historia at endringer skjer mest smertefritt og har best mulighet til å lykkes dersom de kommer etter ønske nedenfra, etter en modningstid, og når det hersker det som på godt norsk heter «brei semje» om saken. Toppstyrte, heseblesende prestisjeprosjekt fører alt for ofte til et himla spetakkel og et dårlig resultat.

Mens det stormer som verst rundt Kristiansand, senker freden seg over Telemark, Vestfold Østfold, Akershus, Buskerud, Finnmark, Troms og Haram. Den 14. juni 2022 ble det nemlig endelig banket gjennom i Stortinget at alle disse gjenoppstår som selvstendige enheter fra 01.01.24. De som har kommet så langt i prosessen, bør prise seg lykkelig. Alternativet hadde vært krangel og bråk i uoverskuelig framtid i mer eller mindre dysfunksjonelle enheter.

Med formannskapslovene av 1837 ble det dannet 392 kommuner. Gjennom de neste 93 år økte dette til 747. Det var lite strid om dette. Tvert om førte det til oppsving og optimisme i norske bygdesamfunn idet lovens intensjon om lokalt sjølstyre ble oppfylt. Det samme var tilfelle ved de 10 skilsmissene i 1976-77. Den gjenvunne friheten førte til en ny giv i bygda.

På den annen side har sårene etter Schei-komitéen og sammenslåingene på 60-tallet ennå ikke grodd i mange storkommuner. Nå ser vi hvordan Solberg-regjeringas tvangsreform også har skapt ondt blod. Da er det naturlig å spørre seg hvordan man best skaper ro igjen og da se på tidligere erfaringer.

Slik prosessen var for eksempel ved dannelsen av nye Kristiansand, bør det være klinkende klart at de som ble totalt overkjørt, hverken vil eller bør akseptere det som skjedde. Med ordfører Skisland i spissen drives det nå en voldsom kampanje for å vri det til at det er han og byen som er ofre i denne saken. Faller ikke det fullstendig på egen urimelighet når det her er snakk om å gjøre godt igjen den urett som ble begått mot den annen part?

Akkurat som vi forventer at Storting og regjering hegner om Grunnloven, skulle man tro at en kommunalminister så det som sin viktigste oppgave å hegne om formannskapslovene med intensjon om lokalt sjølstyre. Er det ikke da noe bakvendt at vi fra 2013-21 holdt oss med tre statsråder som etter tur lot til å måle egen suksess i hvor mange lokaldemokratiske enheter de klarte å bli kvitt? Paradokset blir komplett når Sigbjørn Gjelsvik får så kraftig på pukkelen for å prøve å rette opp igjen dette og la denne loven være styrende for sitt virke.

Hverken Søgne eller Songdalen var spesielt små kommuner i norsk eller internasjonal sammenheng. Det er ingen grunn til å tro at tilfredsheten med tjenestene vil være lavere der enn i sammenlignbare samfunn. Som kjent viser undersøkelser her i landet at den slett ikke er økende i takt med kommunestørrelsen. Det er heller ikke derfra de verste dommedagsprofetiene kommer. Om man mener byen vil være så dårlig stilt ved retur til størrelsen den fikk ved innlemmelsen av Oddernes, Randesund og Tveit i 1965 og hadde i 55 år, vil ikke det være litt av en fallitterklæring?

Ordfører Skisland er opprinnelig prest og har gjerne mer erfaring med vielser enn skilsmisser. Likevel burde han være kjent med at det i siviliserte samfunn er et knesatt prinsipp at det er nok at én vil ut av samlivet. I Kristiansand tyr man nå nærmest til ytterligheter for å beholde det ekteskapelige bånd, til tross for at det ble knyttet med tvang. Ordførerens parti, Ap, stemte enstemmig i mot dette i Stortinget i 2017 og åpner nå i regjering for reversering. Er det ikke da ganske oppsiktsvekkende at Skisland & Co opptrer nærmest som Solberg og Sanners soldater?

Som et ledd i sin kamp for å beholde nyvunnet territorium vil de til og med nekte de tvangs-innlemmede å uttale seg om saken gjennom en folkeavstemning. Mon tro om presten Skisland ville finne det like naturlig om kona (eller mannen) i et skrantende ekteskap ikke fikk komme til orde under familieterapi?

Den kommunale familieterapi som nå i aller høyeste grad er nødvendig på Sørlandet, bør både i rettferdighetens og fornuftens navn konkludere med at hverken ekte- eller samboerskap lenger er tilrådelig. Særbo, godt samarbeidende naboer, vil være en fredsskapende og mye bedre løsning. Bare slik vil man kunne kjenne igjen Det blide Sørland, og for framtida får vi håpe ingen glemmer hvor uklokt det var å «tukle med grensene».

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.