Min påstand er at norsk næringsliv har kjørt seg fast i et spor som begrenser våre muligheter til utvikling. Arbeidsgivere skriker etter kompetanse for tiden, men det ser ut til at de ikke har tatt av seg sine skylapper. Min og din sedvanlige oppfatning av en arbeidstaker i Norge, er at de skal ha en mastergrad, være i aldersgruppen 30-50 år, ha et norskklingende navn og selvsagt snakke flytende norsk.

I vår region skal arbeidstakeren også gjerne ha mange relasjoner for å sikre seg ansettelse i et selskap. Som kollegaer vil vi i hvert fall ikke ha belastningen med å inkludere dem i vårt sosiale nettverk. De skal klare seg selv!

Når dette er realiteten, hvordan skal privat og offentlig sektor makte fremtidens etterspørsel etter kompetente medarbeidere?

FVN’s artikkel «Det har aldri vært utlyst flere stillinger i Agder – men så få søkere» understreker behovet for kompetanse. Men er du og jeg interessert i å tenke nytt for å sikre nødvendig utvikling?

Jeg leder en kommunal tjeneste hos Business Region Kristiansand som heter Relocation Agder. Når bedrifter i vårt fylke rekrutterer utenlandsk spesialistkompetanse, så bidrar jeg og mine to kollegaer med en effektiv og trygg etablering for den ansatte og familiemedlemmene i Agder. Vi ordner søknad om opphold til UDI, alt det praktiske med registrering hos Politiet, personnummer og skattekort hos Skatteetaten, finner bolig i regionen, bistår ektefellen med råd om hvordan søke jobb etc. Kostnadene ved dette dekkes av bedriftene. I tillegg arrangerer vi 6 årlige samlinger hvor nyetablerte ansatte og deres ektefeller kan bli kjent med regionen og ikke minst møte andre i samme situasjon. Relasjoner er essensielt for å trives – også for internasjonale.

  • Birthe Helland er denne ukas gjest i Fædrelandsvennens podkast Det ho sa! Søk opp episoden der du lytter til podkast, eller hør den her:

Etter flere års erfaring opplever jeg at majoriteten av regionens næringsliv, samt du og jeg, holder solid utenlandsk – og til og med utenbys kompetanse – på en armlengdes avstand. De passer ikke inn i vårt trygge mønster verken på arbeidsplassen eller i vårt sosiale liv. Det er også et tankekors at trøndere og dansker forteller meg at de har samme erfaringene etter å ha ønsket å etablere seg hos oss.

Den harde realiteten er at utenlandske talenter samt de med andre norske dialekter kan gi opp etter en tid i vår region. De flytter til andre land eller byer hvor de blir inkludert. Konsekvensen, og riset til egen bak, blir at vårt næringsliv mister essensiell kompetanse og blir mindre attraktivt for arbeidstakere.

foto
Birthe Helland er prosjektleder for Relocation Agder. Her omgitt av Maria Barstad, som har tilsvarende stilling i Møtebyen Kristiansand og næringssjef og leder for Business Region Kristiansand Geir Askvik Haugum. Foto: Rune Øidne Reinertsen

En av familiene jeg har bistått er et svært godt eksempel på hvor krevende det er for høyt kompetente utenlandske familier å etablere seg hos oss. Fatmas mann er førsteamanuensis på UiA.

Hans kompetanse er høyt verdsatt og nødvendig hos sin norske arbeidsgiver. Hennes største ønske er å bidra til vekst i det norske samfunnet.

Fatma er 40 år, italiensk statsborger, universitetsutdannet, snakker 4-5 språk inkludert flytende engelsk og stadig bedre norsk, har solid erfaring fra internasjonalt arbeidsliv. Men får hun jobb her i regionen? Nei. Hun søker all verdens utlyste stillinger, banker på dører og blir nødt til å søke assistanse via NAV. Fatma holdes utenfor samtidig som næringslivet skriker etter kompetente arbeidstakere. Ser du hvorfor jeg stiller spørsmål om regionens næringsliv vil makte å ivareta store nye utviklingsmuligheter?

Fatma holdes utenfor samtidig som næringslivet skriker etter kompetente arbeidstakere. Ser du hvorfor jeg stiller spørsmål om regionens næringsliv vil makte å ivareta store nye utviklingsmuligheter?

Løsningen er at vi må skjerpe oss. Vi må endre vårt tankesett og bli mer inkluderende. Hver eneste arbeidsgiver og ikke minst du og jeg, må bidra. Medarbeidere med hull i CV’en, uten en grad fra universitetet, som er helt nyutdannede uten arbeidserfaring, har passert 50 år, snakker engelsk eller stadig bedre norsk, er sterke ressurser vi må benytte. Vi må ha med alle for å sikre at vi ivaretar nødvendig næringsutvikling i vår region. Først når dette er blitt det nye sedvanlige mønsteret vårt, mener jeg at næringslivet har rett til å skrike etter kompetanse. Mulig behovet også er fulldekket da og skrikingen helt unødvendig?

Jeg tror at fremtidens vinnende arbeidsgivere vil se verdien av å være mer «open minded» og legge til rette for kurs og annen utvikling for sine arbeidstakere.

Næringsforeningen i Kristiansandsregionen har kartlagt at 62 prosent av bedriftene i Kristiansand har benyttet eget nettverk i stedet for å utlyse stillingene. Konsekvensen er at beslutningstakerne reduserer bedriftenes tilgang på dyktige kandidater. I tillegg eliminerer det muligheten for mange interesserte søkere til å vise sitt solide kandidatur.

Det kan heldigvis virke som om det er en gryende bevissthet om behovet for endring blant næringslivsaktørene. Men til syvende og sist, så handler vel dette om i hvor stor grad du og jeg er villige til å endre våre holdninger? Uten vår inkludering, vil ikke våre internasjonale talenter trives og kunne bidra til ønsket utvikling.

Løsningen ligger rett foran oss. Vi må bare våge å gjøre noe så skummelt som å endre våre uvaner. Du og jeg må skjerpe oss!