Fosensaken – nå er det også naturens tur!

Å se olje- og energiminister Aasland med stram maske gjennom over 500 dager etter dommen i høyesterett endre seg til en medfølende og unnskyldende minister etter endelig å ha møtt reindriftsamene ansikt til ansikt for første gang, minner om religiøs vekkelse. Så viktig er det altså å ha nærkontakt med dem saken berører og ikke bare sitte på et trygt kontor i et regjeringsbygg.

Fosensaken har avdekket alvorlige feil i forvaltningen fordi de samiske interessene og urfolksrett fremkom i klagene på konsesjonen, men for NVE og OED var samfunnsinteressene viktigere å legge til grunn. Saken dreier seg om urfolks rettigheter og brudd på menneskerettigheter, men kan forvaltningen ha gjort tilsvarende feil på andre områder? Spørsmålet er aktuelt å stille om vedtak forvaltningen foretar der naturverdier taper mot til eksempel motorveier og energiverk.

At naturen har svak lovbeskyttelse når kapitalen melder sine interesser, er ingen overdrivelse. Ett av de klareste eksemplene i Agder, er Buheii vindkraftverk i Kvinesdal. Det nær 10 kvadratkilometer store konsesjonsområdet er ei enestående og svært fuglerik høyfjellsvidde hvor 15 registrerte rødlistede fuglearter hadde sine leveområder, for eksempel hubro, fjellrype, myrhauk, fjellvåk, hønsehauk, det er kritisk truet naturtyper, og Buheii ligger i Setesdal Ryfylke villreinområde som er klassifisert som nasjonalt villreinområde. Buheii var trolig Agders mest verdifulle villmark. Det fikk naturvenner selv se da anleggsarbeidet startet i den mest sårbare hekketiden våren 2020. Vi ble da vitne til at hekking av kongeørn ble oppgitt på grunn av anleggsarbeidet med en tilførselsvei til kraftverket.

Samtidig pågikk en tilsvarende sak nord på Gotland hvor et konsesjonsgitt vindkraftverk ble stoppet fordi det lå 2 km fra et kongeørnrede. Avgjørelsen ble fattet av den svenske «Mark og miljødomstolen», en egen rettsordning for naturen, noe flere land har. I Sverige avgjorde «Mark- och miljödomstolarna», over 3000 saker i 2021, og i tillegg var 1700 saker ikke sluttført. Sakene som behandles er både saker der domstolen er første prøvingsinstans og påklagde saker der domstolen overprøver en myndighets beslutning.

Statsråd Barth Eide uttalte til Dagsavisen i januar i fjor at naturens rettssikkerhet er god, og at det derfor ikke er aktuelt med en tilsvarende ordning i Norge, da det foreligger klagemuligheter på forvaltningens avgjørelser og at saker kan bringes inn for sivilombudsmannen.

Det motsatte er imidlertid tilfellet. Naturens rettstilstand i Norge er svak, hovedsakelig fordi lovverket på miljøområdet er utpreget skjønnsbasert, og at forvaltningen i sine avgjørelser i hovedsak gir økonomiske interesser større vekt enn naturverdier. Det politisk styrte og skjønnsbaserte systemet gjør at forvaltningen i svært liten grad overprøver egne vedtak. Den «normale» klageadgangen gjennom forvaltningen viser seg dessverre ofte å være en blindvei. Domstolene er så en mulighet, men det er ikke noe hvem som helst kan ta seg råd til. En privatperson stevnet Buheii Vindkraftverk for Lister tingrett for brudd på naturmangfoldloven. Det endte med ei regning på nærmere 200.000 og tapt sak. Politianmeldelser er blitt henlagt.

I dag finnes det klagenemnder for det meste i Norge, som for eksempel pakkereiser, parkering og pasientskader. Miljøorganisasjoner, advokater, partier og andre har etterlyst ei miljøklagenemnd i tillegg. To ganger er det blitt stemt over dette i Stortinget, senest i 2019, uten at forslagene fra SV og MDG fikk flertall. Ap og Sp var blant partiene som stemte imot ved begge anledningene.

«Hvorfor har ikke Norge et uavhengig klageorgan for miljøsaker tilsvarende det man finner i Sverige og Danmark»? Spørsmålet ble reist i Stortinget i 2020 til miljøminister Rotevatn.

«Slik det er nå, står forvaltningen fritt til å bestemme hvor stor vekt hensynet til miljø skal ha i forhold til andre hensyn og interesser,» påpekte Sem-Jacobsen fra Sp som stilte spørsmålet. Svaret fra Rotevatn var nærmest en blåkopi av det Barth Eide ett år senere uttalte til Dagsavisen.

Fosendommen viser forvaltningens lovstridige avgjørelser om menneskerettigheter. Vår erfaring med klager er at det blir foretatt flere skjønnsmessige avgjørelser om natur på ulike forvaltningsnivåer der samfunnsmessige og økonomiske interesser overstyrer naturlovene, Buheii Vindkraftverk er ett regionalt eksempel, Lågendeltaet et nasjonalt. Vi har trodd at økologi skal ha forrang framfor økonomi, at hensyn til livsgrunnlaget vårt og velfungerende økosystemer skal tillegges større vekt i møte med næringsinteresser. Det trodde vi også at regjeringen lovet oss i «Hurdalsplattformen» når det der står at «naturens tålegrense danner rammen for all politikk».

Dessverre viser det seg at erkjennelsen av grenser for inngrep i naturen ikke er en grense når naturbeskyttelse står mot utbygging.

Vi så en beveget Aasland i møte med en reindriftssame. Kan vi regne med en vekkelse også hos naturminister Barth Eide? Må han ut av kontoret og se en kongeørn mate ungene sine? Noe må skje etter hans proklamasjon i Montreal; «Nå er det naturens tur».

Innlegget er forkortet. Red.