Den siste store vekkelsen

Da jeg skulle skrive ferdig, hadde jeg vært der to dager og tenkte at jeg bare måtte droppe det hele, for det som fant sted i Lindesneshallen i helgen var så spesielt at det å skrive en kronikk om fenomenet føltes feil. Men samtidig, dette har hendt før, og det er verdt å fortelle fordi det lever videre.

Professor i kirkehistorie, Helje Sødal, skrev om vekkelser i denne avis for noen dager siden. Her slo hun fast at «Jesusvekkelsen omkring 1970 slo ned blant ungdom og er den hittil siste landsdekkende vekkelsen». Den neste var altså det som nå skjer på Vigeland.

Vekkelsesluft på Sørlandet

Og Sødal er langt fra den eneste som har glemt eller unnlatt å nevne den karismatiske vekkelse på 1980-tallet, som den siste store vekkelsen vi har hatt her i landet. Med all respekt; det er professoren og ikke jeg som har definisjonen på vekkelse, men det er likevel riktig å nevne fenomenet vi befant oss i tidlig på 1980-tallet, og som vi, i alle fall jeg, i alle år har definert som den siste store vekkelsen på Sørlandet og norsk jord.

Den karismatiske vekkelse på 1980-tallet startet i USA slik Jesusvekkelsen på 1970-tallet gjorde, men fløt snart over dammen til Europa og ikke minst til det som nå er det sekulære Norden og til oss her i «bibelbeltet» på Sørlandet. Episenteret for vekkelsen på 1980-tallet var utvilsomt Livets Ord i Uppsala der Ulf Ekman startet frimenighet og megakirke i 1983. Trosbevegelsen var nøkkelen i denne vekkelsen, med en lære om at Gud sørger for sine, og at du kan tro deg til helse og suksess på de fleste av livets områder.

Den amerikanske evangelisten Kenneth Hagin (1917-2003) har blitt sett på som grunnlegger av trosbevegelsen og ble også viktig i den karismatiske vekkelse, slik Lonnie Frisbee ble det da Jesusvekkelsen dukket opp på 1970-tallet. Denne måte å tro på, at Gud sørger for suksess og helse, passet som hånd i hanske inn i jappetida på 1980-tallet, før alt raste i børskrakk, bankkrise og andre katastrofer. Vekkelsen og Herlighetsteologien sto seg heller ikke, for med årene innser man at livet ikke er en dans på roser, men byr på både skuffelser og nederlag. Men den karismatiske vekkelse – eller bevegelse – sto godt, og det er forbausende å tenke på hvor mange av de som ble med i denne vekkelsen som fortsatt snakker om Jesus som frelser.

Det er førti år siden i år. 1983 var et nøkkelår, både fordi Ulf Ekman grunnla Livets ord i Uppsala dette året og fordi det som skjedde lokalt på Sørlandet det året fikk så store ettervirkninger. Evangelisten fra Kvinesdal, Aril Edvardsen, startet opp Sarons dal i 1965, men kom til å bli toneangivende i den karismatiske vekkelse nesten to tiår senere. Flere pinsemenigheter var skeptiske, men da også Filadelfia Vennesla tok avstand fra Sarons dal, valgte tre menn, deriblant byggmester Frank Magnussen (1938-2022) i Vennesla å ta saken i egne hender.

Disse tre startet opp med husmøter som snart ble så overfylte at de skaffet seg et eget møtelokale i et bolighus på Vigeland i Vennesla og kalte det for Nytt Liv Senter. Dette var lenge før lønn kom til å stå sentralt i menighetene, for de var alle i annen jobb, men med en brann i hjertene. I 1984 var tilstrømningen så stor at det var tid for å hente inn en evangelist utenfra, og valget falt på Viggo Abrahamsen som hadde stått i langvarig vekkelse på Karmøy.

Fra da vil jeg kalle det som fant sted for en vekkelse. Møtene i Vennesla og etter hvert i forskjellige samfunnshus rundt Kristiansand samlet horder med mennesker, med de unge i front, etterfulgt av eldre generasjoner. Det var ikke plass til 1500 mennesker i bolighuset, men vekkelsen var omfattende. Hundrevis av ungdommer ble frelst, mens mange eldre ble fornyet.

Selv bøyde jeg kne på bakerste benk på FN-dagen 24. oktober 1984 etter å ha blitt lokket med av venner på Tinnheia og flere fra Kobberveien, som da ble omtalt som «mini-Texas». Mange av de nyfrelste kom fra ikke-religiøse hjem. Det var ikke et blaff, for overraskende mange regner seg fortsatt som troende. Flere av dem gikk bibelskole i Uppsala eller på OKS i Oslo. Tinnheia var nok den bydelen som ble kraftigst rystet av vekkelsen. Dette var barn av arbeiderklassen. Noen hadde flyttet opp fra «Fritza» – gata i byen med et særs dårlig rykte. Dette var ikke «bedehusland».

Årene 1983 til 1986-87 var nok de årene vekkelsen var mest toneangivende. Miljøet kan beskrives som tett med bønn, lovsang og tilbedelse, og det gav en atmosfære av trygghet for mange, der ingenting var umulig fordi ingenting var umulig for Gud. I 1985 startet Åge Åleskjær Oslo Kristne Senter, som fikk stor betydning for denne vekkelsen i Norge. Nyttårskonferansene på Livets Ord i Uppsala samlet 5000 ungdommer.

I 1989 var det hele over. Viggo Abrahamsen hadde dratt videre, mange av ungdommene hadde giftet seg med hverandre, og det dype fellesskapet var i full oppløsning. Det var heller ikke en lett vei for en karismatisk gruppe å samle seg i en menighet med struktur.

Men det jeg sitter igjen med etter disse årene som formet så mange av oss, er hvor sterkt det har preget mange som i dag er i 50- og 60-årene. Jeg vil påstå mange som kunne havnet på skråplanet ble reddet disse årene.

Når nå store mengder med folk i alle aldre strømmer til Vigeland i Lindesnes, er det som gjenklang fra det vi opplevde førti år tidligere på Vigeland i Vennesla, bare noen mil unna. Det disse vekkelsene har hatt felles, er det enkle og oppriktige hvor mennesker er i bakgrunnen og det er helt ribbet for konformitet og økonomisk tenkning. Hovedtaler Arthur Robertsen gikk rett på sak at det begynte som en nød for at mennesker ikke skulle gå fortapt. Ei linje fra Ylva Eggehorns millenniumssalme har dukket opp i tankene mine flere ganger mens vi var der: «Vi bygde katedraler høyt mot himlen, mens du gikk hele tiden lenger ned».