Åshild Bruun-Gundersen, Frps tidligere helsepolitiske talsperson og nå gjenvinningssjef, ser i Ukeslutt-spalten ut til å glemme at barnehage og sykehus er to forskjellige ting. Barnehage krever ikke særlig spesialisering, og det er kommunenes ansvar å følge opp eventuelle ekstra behov hos barna. Har man behov utover det kommunen kan levere av helsetjenester, er det imidlertid spesialisthelsetjenesten som tar over.

Norske sykehus utmerker seg internasjonale målinger, f.eks. denne. De seks sykehusene er blant de 250 beste sykehusene i verden. Alle disse seks er offentlige sykehus. Den beste behandlinga per i dag i Norge, er det altså offentlige sykehus som står for. Det samme gjelder for svenske og danske sykehus. Alt i alt stikker skandinaviske sosialdemokratier med sine godt utbygde helsevesen seg ut på verdensbasis. Liten befolkning tatt i betraktning, er det litt av et under at vi har så mange sykehus så langt oppe på lista.

Det norske Rikshospitalet ligger på 29. plass, mens det danske Rigshospitalet ligger på 21. plass. Universitetssykehuset i Århus ligger på 23., og svenske Karolinska Universitetssjukhuset rager på 7. plass – i hele verden. USA har åtte sykehus foran det norske Rikshospitalet, men ca. 330 millioner innbyggere. De bruker også mest penger i verden på sitt mer eller mindre helprivate helsevesen, og det er godt dokumentert at det også er amerikanerne som får minst igjen per helsekrone. I nesten alle land er det universitetssykehusene som troner øverst.

Storbritannia har gått før oss i privatisering, den samme veien som Bruun-Gundersen vil. Det er anslått at vi ligger fem år bak dem i løypa, hva helsevesenets kollaps angår. Til og med dypt inn i konservative kretser i Storbritannia erkjennes det nå at det britiske helsevesenet, NHS, nærmest er rasert. Av privatisering. Storbritannias beste sykehus ligger på 36. plass, etter Rikshospitalet. Universitetssykehusene i Cambridge og Oxford ligger på henholdsvis 91. og 112. plass. Det er ikke imponerende fra et av verdens rikeste land med en befolkning på nesten 70 millioner, og med sykehus knyttet til universiteter med de fremste hodene og forskningen. Alt peker mot finansieringen og privatiseringen som årsaker, at de har ødelagt for både pasientene og helsepersonell som gjør sitt ytterste.

Særlig i kirurgi – men også i radiologi – er mengdetrening alfa og omega for behandlende helsepersonell. Spesielt i krevende tilfeller. Da vil man helst bli reparert av kirurger som har operert mye forskjellig, både akutt og planlagt kirurgi, og som er godt trent i oppkutting av kroppsdelen du får kuttet opp selv. Man vil ikke ligge under kniven til generalister, noe Sørlandet sykehus er plaget med. Det grelleste eksempelet er den kasakhstanske legen som fikk operere alt, fra skulder til tå, bokstavelig talt, uten engang å ha gjennomgått spesialisering. Ventetid som sådan er en bagatell i denne sammenhengen. Det viktigste er best mulig resultat av behandlingen.

Generalister er også norm ved mange privatsykehus, særlig på mindre steder som allerede sliter med rekrutteringen. Ved Oslo universitetssykehus er det nokså utenkelig at en ortoped opererer et vanskelig tilfelle på fingre den ene dagen, og en annen pasients rygg den neste. Når man som pasient allerede er «inni» systemet, f.eks. hos en ortoped som undersøker kneet ditt, henviser vedkommende deg til ryggortoped hvis du klager over ryggsmerter samtidig. Ortopeden som jobber med knær, opererer ikke rygg på innfall.

Dét er ikke så vanlig på Sørlandet sykehus. Også øyeavdelingen er full av generalister, mens på Ullevål er den ene etasjen i et helt bygg for bakre seksjon i øyet, som netthinne, mens den andre etasjen er full av leger som opererer fremre seksjon, f.eks. hornhinne og linse. Må man undersøke begge deler, må man også trave mellom etasjene til forskjellige leger. Og da gjør man seg også noen tanker som pasient.

Sørlendinger flest er kanskje ikke klar over at helsehjelpa lokalt kunne vært mer spisset, med bedre trente leger som kan mye om noen få ting, istedenfor litt om alt. Det er dessuten typisk sørlandsk å unngå å stille krav, og heller overlate debatten til sterke interessenter. Diskusjonen om helsevesenet på Sørlandet burde handle om sammenslåingen av sykehusene, først og fremst nedleggelse av Flekkefjord. Sykehus er til for syke folk, ikke for næringslivet. Sykehus er heller ikke primært arbeidsplasser. Ved å slå sammen alle tre sykehusene, kunne Sørlandet fått et stort og høyspesialisert sykehus som ville kuttet reisevei til Oslo for mange pasienter, samt gitt høyere kompetanse og ferdighetsnivå hos de ansatte.

Privatisering er å gå motsatt vei, ved at ressursene spres utover og kompetansen hos behandlende helsepersonell fortynnes. I tillegg bidrar privatsykehus lite eller ingenting i forskning og undervisning. Det er det offentlige som tar hele regninga for å lære opp leger og det meste av annet helsepersonell, mens de private skummer fløten og rapper særlig legespesialister som det offentlige har brukt over et tiår på å utdanne. Dersom man tar dette med i lønnsomhetsregnestykket, framstår de private sykehusene som parasitter. Ikke som en god investering, verken for samfunnet eller for den enkelte pasient.

Sørlandet sykehus samarbeider nå med Universitetet i Oslo om legestudiet, og er med det allerede tettere vevd inn i arbeidet med forskning og undervisning. Dette er gledelige nyheter for enhver pasient på Agder. Landsdelen burde støtte opp om dette, istedenfor å tynne pasientmassen og pengestrømmen som følger med utover til dype lommer på profittjagende privatsykehus.