De siste 50 årene har sørlandsbygda Søgne sett større befolkningsendringer enn noen gang siden Svartedauden. Historisk sett har så store befolkingsendringer fått politiske, sosiale og kulturelle konsekvenser, og Søgne er intet unntak.

Da Svartedauden rammet, sank befolkningstallet i Søgne til det halve og bygda ble lagt inn under det store Oddernes prestegjeld i øst. Nå, århundrer senere, har Søgne igjen blitt slått sammen med den store naboen i øst, men bakgrunnen er motsatt av hva den var for nær 700 år siden. De siste 50 årene har Søgnes befolkning blitt mer enn tredoblet, til over 12.000. Dette er en vekst uten sidestykke i bygdas historie. Veksten har bidratt til å føre Søgne tettere inn i Kristiansands sfære og til en generell urbanisering av bygda.

Trond Bjerkås

Førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Agder

Befolkningsrevolusjonen

En revolusjon skjedde i Søgne i årene like før 1970. For første gang på kanskje 500 år ble Søgne en bygd hvor flere flyttet til enn fra. På 16- og 1700-tallet dro Søgne-folk til Holland, på 1800-tallet og utover på 1900-tallet dro de til Amerika. Men fra slutten av 1960-tallet har Søgne vært preget av sterk tilflytting, noe som er årsaken til den sterke befolkningsveksten de siste tiårene.

Årsaken til tilflyttingen er ikke først og fremst å finne i Søgne selv, men i at bygda ligger rett ved siden av en by i vekst. Dette følger et mønster i etterkrigstidens urbanisering. Bynære områder så sterk tilflytting, mens mer perifere strøk opplevde fraflytting. Da privatbilismen skjøt fart på 1960-tallet, var et avgjørende spørsmål for bygdas framtid om folk satt seg i bilen og flyttet vekk, eller om de satt seg i bilen og flyttet til. Søgne ble en vekstkommune, og det var først og fremst fordi folk ville nærmere byen.

Søgne ble en vekstkommune, og det var først og fremst fordi folk ville nærmere byen.

Ikke bare kom det flere folk til Søgne, men det var en ny type folk som kom enn de som bodde der fra før. Ennå i 1970 dominerte industri- og håndverk blant søgnefolks levebrød. Slike sekundærnæringer hadde i tiårene før overtatt for landbruket som bygdas viktigste produksjon. Men fra 1970 og framover kom stadig flere søgnefolk til å jobbe i offentlig og privat tjenesteyting. De var lærere, helsearbeidere og bankfolk og annet. Ved årtusenskiftet jobbet 70 prosent av Søgnes arbeidstagere i slike tjenesteytende yrker. Halvparten av dem jobbet i Kristiansand. Det er en nær sammenheng mellom befolkningsveksten og denne dyptgripende endringen i næringsstruktur.

Kulturelle endringer

Søgne var med andre ord i stor grad blitt befolket av en utdannet middelklasse med svakere røtter i lokalkulturen enn generasjonene før. Bygda ble urbanisert. Riktignok skal ikke bildet overdrives. Mange av innflytterne var folk som flyttet hjem. Men de hadde gjerne vært ute i verden og studert og kom hjem med nye verdier, som var annerledes enn foreldrene deres hadde. Befolkningsendringene sammenfalt med utdanningsrevolusjon, kvinnefrigjøring og sekularisering. De sammenfalt også med kvinners inntog i arbeidsmarkedet og den klassiske husmorrollens tilbakegang.

Den hegemoniske bygdekulturen ble slik mindre dominerende, men den ble ikke utradert. Søgne er ikke som for eksempel Asker, hvor et tradisjonelt bygdesamfunn ble fullstendig slukt av det ekspanderende bysamfunnet. Befolkningsendringene la likevel grunnlaget for økt konflikt mellom den tradisjonelle bygdekulturen og en mer urban og sekulær kultur.

Historiske motsetninger

Denne konfliktaksen har røtter helt tilbake til da Kristiansand ble grunnlagt og Søgne ble en bygd i nærheten av en viktig handels- og administrasjonsby. Motsetningene mellom den bynære «østbygda» og den rurale «vestbygda» har kommet til syne mange ganger i historien, tydeligst kanskje i den store striden på 1850-tallet om hvor den nye kirka skulle ligge. Den gangen endte man opp med et slags kompromiss, hvor den gamle kirka ble bevart som en kapellkirke. Også da Tangvall ble bygd ut som sentrum på 1970-tallet var de samme kreftene i sving. Forkjemperne snakket om å samle den økende befolkningen i en «urban» bebyggelse nær byen. Motstanderne snakket om å bevare den tradisjonelle kulturen og opprettholde den spredte boligstrukturen.

Man kan høre klare ekko av dette i dagens debatt om kommunegrenser. Ikke i den forstand at den kan reduseres til et spørsmål utelukkende om identitet. Den handler jo om konkrete problemstillinger som tjenestetilbud, arealforvaltning, skolestruktur og mye annet. Men også disse spørsmålene har en tendens til å bli forstått innenfor rammene av en mer grunnleggende motsetning mellom tradisjon og modernitet, ruralitet og urbanitet. Den motsetningen har som sagt eksistert i århundrer i Søgne. Men de siste femti årene har befolkningsendringene skjøvet tyngdepunktet betraktelig i retning av det moderne og urbane. Den utviklingen er det all grunn til å tro at vil fortsette, uavhengig av hvor kommunegrensene går.