Kristiansandregionens seks kommuner har laget en regional strategiplan for bærekraftig verdiskapning på Sørlandet.
I kap 3 står det følgende: «Med bærekraftig verdiskapning mener vi i denne sammenheng økonomisk lønnsom og ressurseffektiv vekst gjennom bærekraftig samfunnsutvikling. Det betyr at vi skal legge til rette for vekst på en måte som tar hensyn til både økonomi, mennesker og miljø», sitat slutt.
Hva om plan hadde uttrykt følgende: «Det betyr at vi skal legge til rette for vekst som på en måte lar hensynet til natur og miljø være styrende for økonomisk vekst og menneskers behov». Det hadde gitt et forpliktende bærekraftig perspektiv. Skal verden møte krav om klimanøytralitet frem mot 2050 med grønn energi bestående av vindturbinparker, solenergi og hydrogen, medfører det en seksdobling i nedbygging av natur.
Fra siste istid er 372 km2 i Agder bygd ut. Ytterligere 430 km2 er regulert til utbygging frem mot 2050, hvorav 58 prosent til fritidsboliger!
Miljødirektoratet har nylig publisert rapporter som tydelig understreker kunnskapsmangel i dagens forvaltning, om vår nære kysts karbonlagringsfunksjoner. Tang, tare og ålegress inngår i funksjonen. I de nære kystområder langs norskekysten lagres det anslagsvis 137 millioner tonn CO2 i de øverste 25 cm sediment, som årlig tar opp 2.5 gang det totale utslipp av norsk flytrafikk. Kystområder mister nå karbonlagrings- og habitatfunksjon i økende tempo, alarmklokkene bør virkelig ringe!
Verneområder er under kartlegging. Manglende kunnskap om karbonregnskap i forvaltningen tilsier at faren er stor for at verneområder kan ende opp som «dyreparker». Dyreparker er som kjent avhengig av omfattende levelige habitat utenfor innhengningene!
Eskalering av veksten Lurv i sjø fra sør til nord, kan stå som eksempel til videre refleksjon. Lurv er en algevekst som vokser på tang, tare og ålegress og dreper dem. Livshabitatet til vårt marine liv, vårt matfat dør. Kristiansands kyst er nå begrodd av Lurv, og resten av fylket er intet unntak. Klimaendringer med varmere/surere hav, utbygging og utslipp er hovedårsaker.
I Nordland er turistmagneten Saltstraumen nå skadet av Lurv. Forskere sier at utslipp av næringssalter fra oppdrett er medvirkende årsak. Vær glad for at vi ikke fikk åpne merder i vår allerede overbelastede skjærgård!
Rapporter understreker fokus bort fra ensidig enkeltvis prosjektutredning, mot helhetlig tanke. Norsk forskningsmiljø roper et høyt varsko!
Har regionens kommuner noen formening om hvor mye CO2 som vil slippes ut lokalt, regionalt og globalt som følge av inngrep og videre utbygging, inklusive grønn energi?
Foreligger det karbonregnskap i havnesaken og alle andre inngrep i kystsonen i Kristiansand?
Sodevika i Lindesnes ønskes sprengt ned med utfyllinger med samme konsekvens, uten å vite om man får kontrakt på næringsvirksomhet til havvind prosjekter. Vanvittig, vil jeg hevde.
Potensialet i karbonlagring offshore er enormt.
Rådmannen i Lindesnes har foreslått å føye til følgende på reguleringsbestemmelsen som svar på statsforvalterens innsigelser om ødeleggelse av viktig skog: «§2.8 foreslås endret til hule eiker og stammer og greiner fra grove løvtrær skal plasseres i en trekirkegård hvor trærne kan råtne i fred», sitat slutt.
Er det virkelig slik, med skremmende manglende naturforståelse, det grønne skiftet er ment å forekomme? I Strømsvika er det marine habitat i dag betydelig skadet. I Miljødirektoratets rapporter vises det også til utfyllinger i Farsund. Slik kunne jeg fortsatt!
I en paneldiskusjon på foredrag om næringslivet i det grønne skiftet, fikk sårt ressurstrengende statsforvalter «pepper» for lang saksbehandlingstid, fra næringslivets representant. Det er nok av kunnskapshull i mange konsekvensutredninger, blant utbyggere, entreprenører, administrasjoner og politikere. Næringslivet må vise ydmykhet og selverkjennelse i sin kritikk av statsforvalteren.
Potensialet i karbonlagring offshore er enormt. Begrepsbruk i rapporter som «dersom og hvis» når det gjelder tidshorisont, økonomi og teknologisk utvikling, tilsier usikkerhet og at det ikke er gitt at tidsrammer og omfang holdes. Disse faktorer må ses i sammenheng med vindturbinutbygging. Ellers risikerer man at hverken naturforpliktelser holdes og CO2-utslipp går ned.
Løftes blikket utover, vil naturen tåle en teoretisk seksdobling i nedbygging i det grønne skiftets navn? Neppe.
Kunnskapsløsheten hos politikere er slående, og at regjeringen ikke vil utrede kjernekraft som et mulig arealbesparende alternativ er kritikkverdig.
Åslaug Haga uttalte at vi ikke har tid. Det er en dårlig unnskyldning. «Ensrettingen» mot havvind og vindturbinparker på land, massiv fortsatt utbygging, kan fort vise seg å bli til et lurvete irrgrønt skifte. Fravær av kunnskap og helhetlig forståelse er et alvorlig sykdomstegn i vår forvaltning og må ikke videreføres i den helt nødvendige omstilling som kommer. Vi får bare en sjanse!