Oppgitthet og frustrasjon over deler av offentlig virksomhet

Eksemplene er mange:

• Sykehussaken i Helse Sør-Øst hvor en ukvalifisert person har drevet kirurgi på Flekkefjord sykehus med ledelsens vitende over mange år med det resultat at flere mennesker har blitt lemlestet for livet.

• Lange ventelister, lange saksbehandlingstider, store topptunge organisasjoner.

• Trygdeskandalen hvor folk har blitt satt i fengsel fordi Nav har tolket regelverket feil. Skulle en enkeltperson i vanvare fått for mye utbetalt fra Nav, ender det raskt opp med straff.

• Legemangelen som har vært varslet i årevis, og dette har avisene skrevet om helt siden etterkrigsårene uten at myndighetene har evnet å løse problemet. Over 200.000 nordmenn står i dag uten fastlege.

• Eldreomsorgen – hvor det nærmest daglig avdekkes og dokumenteres at syke eldre mennesker behandles dramatisk dårlig både på kommunale sykehjem og i hjemmetjenesten flere steder i landet. Det er både ulovlig og uverdig.

Store prosjekter med milliardoverskridelser og kraftige forsinkelser innen flere områder, seineste eksempler:

• Jernbane, hvor politikerne prioriterte å bygge Follobanen (kontrakt på ca 10, sluttpris ca 40 milliarder) i stedet for å fokusere på vedlikeholdsetterslep på eksisterende jernbane-infrastruktur.

• IT, hvor seneste eksempel er helseplattformen for Helse Midt-Norge med kjempeoverskridelser/-forsinkelser og med problemer så store at mange fastleger og kommuner vurderer ikke å ta det i bruk da det er for stor risiko for pasientene.

• Forsvaret, hvor til og med Riksrevisjonen var bekymret over at de nye fregattene ikke hadde den operative evnen de var tiltenkt, nye helikoptrene som til slutt ble kansellert. FFI konkluderer med at Forsvaret ikke er i stand til å fungere særlig godt slik de er «skrudd sammen» i dag skulle Norge komme i krig. Aftenposten melder også at Norge er ett av 3 medlemsland i Nato som er dårligst i klassen vedrørende investeringer i forsvar.

• Vindmølleutbyggingen på Fosen hvor Høyesterett konkluderer med at konsesjonen som ble gitt var ugyldig og bryter med folkeretten og hvor regjeringen på en selvdestruktiv men typisk måte, nektet å unnskylde seg eller innrømme brudd på menneskerettighetene, før de til slutt måtte «krype til korset» etter et massivt press.

• Stømpriskrisen hvor politikerne har tillatt at prisen per kWh styres av «kraftbørsspekulanter» i Europa og hvor både private og næringsliv i Norge har fått sjokkartede strømregninger.

• Forsvarets håndtering av varslinger om seksuell trakassering.

• Jernbanereformen som skulle spare milliarder, kostet også milliarder å gjennomføre, og som 6 år etter iverksettelse viser seg å medføre økte kostnader pr fraktet passasjer per km i forhold til før reformen (Aftenposten 2.3.2023). Kan en delårsak være at jernbanefloraen i dag består av over 20 selskaper og at antall direktører med snittlønn på 3,2 millioner har økt fra 11 til 49. Det oppleves regelmessig store driftsproblemer. Hvem har hovedansvaret for alle problemene pendlerne og vanlige passasjerer opplever daglig?

• I disse tider med fremtidig forventet mangel på strøm godkjenner regjeringen at det skal brukes 1 prosent av vårt årlige strømforbruk til et datalagringssenter for kinesiske TikTok, et sosialt medium som antageligvis blir forbudt i USA og som selv justisministeren til slutt måtte innrømme var en sikkerhetsrisiko.

Listen over store og små eksempler er nærmest utømmelig. Ofte har det blitt varslet både internt og eksternt om de individuelle problemområdene i kanskje tiår. Tilsynelatende uten at hverken politikere, byråkrater eller ledere i relevante offentlige virksomheter og etater har vist evne til å rydde opp og løper elegant fra sitt ansvar med «politiske» bortforklaringer og nye utredninger.

Kanskje det er noen fellesnevnere som har stor betydning for hvorfor det er slik og hvorfor dette får lov til å fortsette?

• Manglende fagkompetanse hos politikere for de departementer og enheter de er satt til å styre?

• Egenrådighet i byråkratiet og de enkelte departementer og enheter politikerne er satt til å styre?

• Byråkrati som øker hvert år og hvor systemet synes å være viktigere enn tjenestene det offentlige er satt til å utøve?

• Topptunge og overadministrerte organisasjoner?

• Det kan synes som om det offentlige har blitt organisert (bevisst eller ubevisst) på en slik måte at ansvaret blir pulverisert med den konsekvensen at alle «sitter trygt» uansett hva man gjør og hva som skjer.

• Konsekvent underbudsjettering av prosjekter i godkjennelsesfasen i visshet om at når prosjektet først er i gang og de første milliardene brukt, blir ikke prosjektene stoppet.

Kanskje det hadde vært en idé å sette ned noen utvalg som burde prioritere å utrede og ikke minst implementere:

• hvordan sette bedre krav til kompetanse for politikere i ministerstillinger og ledelse i offentlige virksomheter

• hvordan byråkratiet kan slankes

• hvordan forskjellige offentlige virksomheter bør organiseres

Nå er det ingen tvil om at det også er mange flotte eksempler på rask og god offentlig saksbehandling, ledelse og tiltaksgjennomføring, men det overskygges dessverre av alle de negative vedvarende eksemplene. Det norske folk forventer at fellesskapets midler blir disponert på en effektiv, kritisk og samfunnsnyttig måte og at de får de tjenestene som forventes av det offentlige. Det ønsker nok også det politiske og byråkratiske Norge, de får det bare ikke til. I stedet nedsettes ofte utvalg som skal utrede bort problemene og håper at de til slutt forsvinner av seg selv.

Kanskje det offentlige har noe å lære av det private næringsliv?