Bedring av levekår – men ingen nyhetssak

I over 30 år har historien om Sørlandet vært preget av Røeds og Hagestads rapport «Surt liv på det blide Sørland» fra 1993. En rapport mange har hørt om og få har lest. Tar du deg bryet med å sjekke noen av de fakta som blir servert av Fvn i levekårssaker, ville man kanskje få seg en overraskelse.

For levekårsutviklingen har faktisk gått i riktig retning, på en rekke områder. Gjennomføringen i videregående skole har økt kraftig, barnedødeligheten har sunket vesentlig, vi lever lengre og røyker mindre, og andelen sosialhjelpsmottakere i alderen 18-24 år har sunket mer i Agder enn i landet for øvrig. Vi vet også at det har vært en klar nedgang i selvmord blant kvinner på Agder, men det er økningen blant menn som fremheves, bruken av antidepressiva er lavere enn snittet, men det er smertestillende midler, sovemidler og beroligende midler som ofte trekkes frem. Slik kunne man fortsatt. Men pressedekningen etterlater et helt annet inntrykk.

Rune Stiberg Jamt

adm. dir. Oxford Research

De fleste av Fvns lesere har fått med seg et langvarig fokus på barnefattigdom. Det er en viktig sak og bidro til å sette politisk agenda i lokalvalget. Temaet egner seg godt som eksempel på en selektiv og ensidig negativ vinkling på levekårsutviklingen. I saken med den illustrerende tittelen Fremdeles 2616 fattige barn i Kristiansand sammenligner Fvn Kristiansand med åtte andre kommuner og «….så er det bare Drammen som ligger høyere i andel barn i vedvarende fattigdom.» Dette er imidlertid kun et utvalg av de 15 største kommunene i Norge som presenteres av SSB og hvor Kristiansand kommer ut midt på treet (tabell 6 i Færre barn med vedvarende lavinntekt i 2021 (ssb.no). At over 400 færre barn levde i fattigdom i vår by, kan ikke være annet enn gledelig, men det underkommuniseres helt konsekvent.

Men den ensidige vinklingen er ikke bare på barnefattigdom. Unge uføre defineres av de fleste offentlige etater som dem mellom 18-29 år (Uføretrygdede (ssb.no)). Hvorfor har da Fvn strukket begrepet til 44 år? Slik som i artikkelen «Flere unge på uføretrygd: – Jeg har ikke råd til 179 kroner for å gå på bowling». Svaret finner man kanskje om man sjekker tallene for den «riktige» aldersgruppen; andel unge uføre mellom 18-29 år i landet som helhet var i 2022 på 2,6 prosent. Andelen i Kristiansand var marginalt lavere med 2,5 prosent. Og andelen for Kristiansand har sunket fra 2020 og 2021 nivå. Andelen i landet som helhet har i samme periode gått litt opp. Viser her til SSB sin statistikkbank «Uføretrygdede 18-29 år (K) 2015 - 2022». Så sent som 31. januar i år finner vi samme tendens. Da er hovedfokus at mer enn hver fjerde sørlending opplever at det er vanskelig å få pengene til å strekke til. Flere opplever psykiske plager og mindre tilfredshet med livet. Helt til sist kommer en kort, men svært opplysende informasjon: «Historisk sett har Agder hatt større utfordringer knyttet til levekår, sammenlignet med andre fylker og hele landet. – Nå viser resultatene at Agder er på linje med andre fylker og landsgjennomsnittet, sier Nilsen». Dette må da være store nyheter, etter så mange år med elendighet? Men neida, hovedsaken er at flere folk sliter. Slik sementeres bildet av Kristiansand og Agder som levekårstapere, noe som ikke stemte i 1993 og heller ikke 30 år etter.

Savnet etter Hans Rossling er stort. Hans ikoniske intervju på dansk TV burde få en renessanse og gå i loop i Fvns redaksjonslokaler, og hans bok «Factfulness: Ten Reasons We're Wrong About the World – and Why Things Are Better Than You Think» burde vært pensum.

Der er han tydelig; «Vi husker feil om fortiden, selektiv rapportering blant journalister og aktivister, samt fornemmelsen av at så lenge det står dårlig til med ting, er det hensynsløst å si at ting blir stadig bedre. I århundrer har eldre folk romantisert over sin ungdom og insistert på at ting ikke lenger er som det var før. Vel, det er sant. Det meste var verre før. Denne tendensen til å huske feil er forsterket av de evigvarende negative nyhetene fra hele verden.»

Jeg drister meg å tilføye «og negative nyheter fra Sørlandet».

Et interessant spørsmål er hvem som drar nytte av denne gjentagende elendighetsbeskrivelsen. Det er nærliggende å se til alle de forskere og konsulenter (Oxford Research medregnet), kommunalt og fylkeskommunalt ansatte som har som jobb å undersøke, forstå og beskrive disse problemene. Om det skulle vise seg at de ikke er så store eller at Sørlandet ikke er så spesielt, er det kanskje av mindre interesse å fortsette med stadig elendigere elendighetsbeskrivelser. Like interessant er det kanskje å merke seg at det er svært få, om pressen abdiserer som kritisk vakthund, som har interesse av å påpeke at ting ikke er så galt som det fremstår.

Vi burde applaudere, hylle og lære av den gode jobben som gjøres på flere levekårsområder. Det skaper motivasjon og engasjement for å jobbe videre. Og som Rossling, må vi erkjenne at det kan stå dårlig til med ting, men samtidig at ting blir stadig bedre. Det er en krevende øvelse, men som det sies; klarer du ikke ri to hester på en gang, har du ingenting i sirkuset å gjøre!