Politikerforakten går mest frem

Vi ser det i USA og i Storbritannia. Nå har vi også sett det i Vennesla og Lindesnes.

Politikerforakten øker i takt med aksjehandler, hestehandler, stortingsleiligheter, habilitetsspørsmål, løgn og fanteri og brudd på regler man selv har innført. De politiske partienes programmer, tradisjoner og historiske røtter viskes ut.

Vi ser politikere som opplever egen fortreffelighet så stor at de vil avansere i det politiske systemet og i samfunnet. Spesielt ser vi partihopping i mindre partier. Karrierepolitikere representerer mest av alt seg selv og i mindre grad verdiene og sakene til partiet.

Flere ser ut til å være høyt hevet over regelverk og vanlige folks holdninger. De som blir avslørt for uregelmessigheter og lovbrudd forsvarer seg til det kjedsommelige, inntil det ikke finnes utveier igjen. Da trekker de seg eller blir presset til å gå.

Om det er Donald Trump, Boris Johnson eller norske politikere, brukes juridiske spissfindigheter i mer og mindre fåfengte forsøk på å renvaske seg selv.

Politikere er gode på forklaringer, og enda bedre på bortforklaringer. Ikke minst er de gode til å gjemme seg bak paragrafer for å formidle at intet lovbrudd har funnet sted.

Erik Mustad

Førstelektor, Universitetet i Agder

Velgere er i liten grad interessert i juridiske unnskyldninger og bortforklaringer. Vi er opptatt av vanlig folkeskikk. Vi vil at kjørereglene blir fulgt, og at de politikerne vi viser tillit viser oss velgere tillit tilbake.

Tilliten brytes ned og omdømmet svekkes når Johnson arrangerer private fester i Downing Street under pandemien. Eller når norske politikere deler topp-posisjoner i samfunnet med venner og bekjente og bor gratis i leiligheter i Oslo uten å betale strøm. Eller når Trump fordreier historien og tror han kan komme unna med løgn. Der ingen sannhet finnes, finnes heller ingen løgn. Hilsen Trump!

Det er lett å få inntrykk av at noen politikere mest av alt representerer seg selv og sine venner. Og jeg tror det er vanskelig for folk flest å forstå hva som ligger til grunn for at noen blir sittende etter å ha begått klare brudd mens andre må gå.

Det liberale demokratiet handler om at vi velger representanter som skal representere hele folket. I USA og Storbritannia har vi lenge sett sosiale grupperinger som ikke føler seg verken representert eller ivaretatt av valgte politikere. Gjennom 2000-tallet har en anti-establishment-holdning vokst seg stor, som brexit viste i Storbritannia og Trump-seieren i 2016 viste i USA.

I disse to tilfellene er partitilhørigheten visket ut. Representantene snakker ut fra seg selv og ikke ut fra partiet. Kampanjene for eller imot EU var tverrpartipolitiske i Storbritannia under brexit-valget. USAs presidentvalg handlet i 2016 og 2020 om personen Trump, og frem mot valget i 2024 handler det igjen om Trump.

Personfokus er ikke noe nytt i politikken. Kritikken av personfokuset dreier seg ikke om at personer ikke har noe si, eller ikke skal ha noen betydning. Politikeren må gjerne være personlig, sjarmerende og jordnær. Men politikeren må først og fremst representere partiets politikk og historiske verdilinje, og ikke seg selv.

I britisk politikk går Labour frem og Det konservative partiet tilbake, men størst fremgang har forakten for en elite som går i utakt med folket. For ikke å snakke om det som skjer i det polariserte USA hvor det meste er politisert.

Tendenser til angloamerikanske tilstander kan vi se her i landet også, spesielt i det siste.

Når politikken går i den retning vi har sett i USA og Storbritannia, og tendenser viser seg her i Norge, blir avstanden mellom velgerne og politikerne større. Avmakten vokser i takt med at tilliten til de folkevalgte synker, særlig der hvor ikke alle samfunnets grupperinger er representert.

Det er vel ikke for mye sagt å si at politikerforakten har gått mest frem under og etter årets valg her i landet også. Stadig nye avsløringer kommer frem om sentrale politikere eller deres ektefeller som skor seg på fellesskapet. De ser ut til å ha informasjon som andre ikke har. Det betyr i så fall at de kan berike seg på uærlig vis.

Mange av dem er visst uvitende om at de beriker seg. De er uvitende inhabil, heter det. Nå heter det kanskje uvitende aksje-eier også. Det kan godt være det finnes en paragraf eller fotnote i en regel som sier at alt dette er lovlig. Men folkeskikken ser det nok annerledes.

De fleste vet at det i lokalpolitikken handler om forhandlinger for å prøve å få flertall i styrer og stell. Men fra velgerperspektivet kan hestehandler på bakrommet ofte oppfattes som tillitsbrudd.

For oss velgere ser det fort ut som at politikernes ønske om makt trumfer velgernes ønsker. Det gjelder spesielt hvis avtalene omfatter samarbeid med partier som før valget var politiske motstandere. Slik man kan få inntrykk av i Vennesla og Lindesnes.

Politikernes omdømme svekkes hvis det oppfattes av oss velgere at det utvises kameraderi på bakrommet, men ikke overfor velgerne. Det åpner for politikerforakt og proteststemmer ved neste valg.

På valgdagen stemmer vi på demokratiet, uansett om vi stemmer til høyre eller venstre. Slik sett vinner demokratiet alle valg. Likevel føles det som om politikerforakten gikk mest frem i år.