Kritikere kommer med sine bud på hvilke bøker det er viktig å ha lest denne høsten. I denne flommen av nyutgivelser, blir det også så tydelig hvilke forfattere som mangler, og hvilke stemmer vi aldri mer vil få gleden av finne nye bøker fra.
For snart et år siden kom den triste meldingen om at kristiansandsforfatteren Nils Christian Moe-Repstad (1971-2022) hadde gått bort.
Forfatterskap skapes også etter forfatteres død, ved at folk fortsetter å lese, diskutere og skrive om tekstene forfatteren etterlot seg. Slik skapes litteraturhistorien, for uten at bøkene leses og diskuteres forsvinner forfatterskapene fra vår bevissthet, og fra vår kollektive hukommelse.
Hele tolv bøker står side om side i bibliotekhyllene med kristiansandsforfatterens navn. Debuten kom med den insisterende Nå (1996), mens Devon (2022) kom ut like før poetens død. Forfatterskapet er variert og strekker seg fra korthugde, minimalistiske dikt i de første samlingene over til det mer ekspansive og spekulativt biografiske i senere bøker. Sentrale verk er trippelutgivelsen Keiserkoder (2002–2007), Teori om det eneste (2013) og 19 forgiftninger (2014). Wunderkammer (2016) regnes gjerne for Moe-Repstads hovedverk, og med sine 850 sider er dette et av den moderne norske lyrikkens storverk – også i betydningen av at det er oversatt til fransk, spansk, italiensk, nederlandsk og dansk. Slik har Moe-Repstad satt dype spor etter seg i nyere lyrikk. Men, for at et forfatterskap skal bli stående, må det leses og nyleses.
I flommen av nyutgivelser, blir det også så tydelig hvilke forfattere som mangler, og hvilke stemmer vi aldri mer vil få gleden av finne nye bøker fra.
Moe-Repstad var en særegen poet. I begynnelsen av forfatterskapet var stilen hans noe lukket og komplisert. Han skrev om tiden og erkjennelsen, og han var ikke redd for å feste pilarene for det poetiske bildespråket i naturvitenskapens begrepsapparat på den ene siden, og i de antikke mytene på den andre. Det hele formidles gjerne gjennom et lyrisk sansende jeg som distansert forholder seg til sine observasjoner, og som skaper sammenhenger og forbindelser på overraskende og øyeåpnende måter. Slik kunne det være krevende å lese verkene hans, men samtidig viser denne viljen til å skape forbindelser mellom det konkrete, det historiske og det estetisk-sanselige. At han aldri undervurderte leserne sine, men heller insisterte på at en i lesingen av tekstene må anstrenge seg, strekke tankene ut over konvensjonelle rammer, viser hvor alvorlig skriveprosjektet var for ham.
Å skrive var anstrengende for ham. Livserfaringene med den alvorlige stupeulykken han hadde som ungdom, og som også ble veien inn i det poetiske språket for ham, fikk stadig større plass i forfatterskapet. Ved å skrive seg ned i, og åpne opp for det erfarte smertepunktet, førte dette paradoksalt nok til at diktene også åpnet seg for leseren. Slik ble den personlige historien og smertene som var en del av hans hverdagsliv, overskredet og omskrevet til allmenn menneskelig erfaringer.
Jeg har reist fra nerve til nerve,
fra celle til celle
og tatt avstand med kroppen
for ingenting er skapt til å vare.
Så legger jeg ned alt håp om meg
og en kropp jeg ikke kan forklare.
Lag et kart over katastrofer,
Gjør havet til et enkelt sted å være,
Hent frem de døde og sårede
Hjemvendt, bortvendt […]
Fra I hundevaktene. Et dikt (2009)
Det dreier seg om å erkjenne både den kroppslige og eksistensielle smerten, men samtidig også om å finne en vei ut av den. Ikke fortape seg eller å forsvinne i det som drar en ned, men om å forstå seg selv som en liten del av en større sammenheng.
Denne viljen til skrift og overskridelse, og kompromissløs estetisk utforsking, viser seg også i de mange samarbeidsprosjektene med både bildekunstnere og musikere. Slik satte Moe-Repstad preg både på den lokale og nasjonale kunstscenen. Gjennom en årrekke hadde han kunstneriske samarbeid med PUNKT-festivalen, som blant annet resulterte i albumet Theory of the Singular i 2016, med musikk av Nils-Petter Molvær, Eivind Aarset, Jan Bang og Erik Honoré. Festivalen var også rammen for at Moe-Repstad sammen med Paal-Helge Haugen i 2011 skrev boken Uncommon Deities på bestilling av musiker og produsent David Sylvian. Teksten inngikk i en lydinstallasjon, som siden ble omskapt til et album med musikk av Sylvian, Sidsel Endresen og Arve Henriksen i 2012.
Utover det musikalske hadde Moe-Repstad også flere samarbeid med fremstående billedkunstnere, som Jan Groth og Kjell Nupen. Sammen med sistnevnte laget han blant annet en serie trykk under samletittelen Herbarium (2010).
Den akademiske og litteraturvitenskapelige interessen for forfatterskapet har til nå vært relativt liten. Forfatterskap skapes av det forfatteren skriver, og forfatterskap skapes gjennom konstant skriving og omskriving, lesning og nylesninger.
Torsdag 31.8 og fredag 1.9. arrangeres et seminar som tar sikte på å belyse Moe-Repstads forfatterskap og kunstneriske virke fra en rekke ulike vinkler. Her kan alle som vil komme til biblioteket og UiA for å bli bedre kjent med viktige sider av forfatterskapet og med aktuelle spørsmål innen lyrikkforskningen.