Mange frydet seg da «månelandingen» til regjeringen Stoltenberg krasjet og ble skrinlagt i 2013. Da gasskraftverket på Mongstad fikk byggetillatelse i 2006, var forutsetningen for tillatelsen at det skulle bygges et testanlegg for CO2-fangst og lagring. Fullskala renseanlegg skulle etter planen stå ferdig i 2014. Slik gikk det som kjent ikke og prislappen på det mislykkede eksperimentet er anslått til minst 8 milliarder kroner. Teknologi til fangst og lagring av CO2 var, og er, slett ikke hyllevare. Teknologien måtte utvikles fra bunnen, og det var knyttet stor risiko til prosjektet, langt mer enn det regjeringen turde innrømme og langt større enn våre beste ingeniører og teknologer kunne forutse.
Politiske entreprenører vil alltid være sårbare og utsatt for hvitknoket agg og vegring. Og ikke minst skadefryd hvis oppdraget feiler. Selv om fullskala-anlegget på Mongstad – selve månelandingen – aldri ble realisert, er det grunnforskningen og teknologiutviklingen ved Mongstad-anlegget som gir håp og realisme til planen om å etablere CO2 fangst og lagring ved Returkraft sitt anlegg i Kristiansand.
Det er få politikere i dag som tør rette blikket over horisontlinjen. Å ta risiko er derimot anerkjent og akseptert som en nødvendig egenskap hos gründere i det private næringsliv. Å ta risiko er en forutsetning for å kunne lykkes. Gründere som feiler, blir fort glemt og tilgitt. Gründere som lykkes, blir løftet opp i været som skinnende pokaler og applaudert for sitt mot og risikovillighet. Slik er det ikke i politikkens verden, dessverre. Politiske entreprenører utfordrer alltid vanetekning og politiske sakramenter. Om de feiler og snubler blir de sjelden eller aldri tilgitt, men bortvist i skam og vanære. Politiske entreprenører avskyr populisme.
«Vær realist, krev det umulige» var ett av slagordene som ble skrevet på husfasadene i Paris og Berlin under studentopprøret i 1968. Denne hodeløse optimismen, dette komiske paradokset var likefullt styrende for handle- og tenkemåten til en ny generasjon unge politiske aktivister. En holdning som i noen grad kan sammenlignes med den risiko og djervhet en gründer må ta for å nå sitt mål. De kunne til og med sykle på vannet, i følge Dag Solstad i romanen «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som hjemsøkte vårt land».
«We do these things not bacause they are easy, but because they are hard», sa John F. Kennedy.
Rune Slagstad er sosiolog og idehistoriker. I 1998 gav han ut det bindsterke verket «De nasjonale strateger». Slagstad løfter frem personer og politiske miljøer, fra embedsstatens professorregime til samfunnsingeniørenes inntog i moderne tid. Han vender og veier og løfter opp i lyset personer som med vidsyn intervenerte og satte dype fotavtrykk i dannelsen av nasjonalstaten Norge, fra embedsstatens Fredrik Stang og Anton Martin Schweigaard, til samfunnsingeniørene og sosialøkonomene etter 1945, representert ved Erik Brofors og Ragnar Frisch. Samtlige var politiske innovatører av beste merke og ble møtt med angstbitersk vegring og hvitknoket kritikk av sine samtidige – «Sånn har vi aldri gjort det før!..?» Men de hadde allerede løftet blikket. De kunne ikke stoppes, de var risikovillige og visjonære og pløyde seg selv og Norge opp og fram og inspirerte politikere til mot og handling.
De neste generasjoner vil oppleve ny energiteknologi som gjør oss uavhengig av fossil brensel.
I dag ljomer det fra alle kanter, fra byer og bygder, kyst og innland. Noen må handle, noe må skje. Det truer en alvorlig klimakrise! Men de samme stemmer roper at det enten er for tidlig eller for seint. At det enten er for lite eller for stort, for nært eller fjernt, for stygt og for dyrt. For vanskelig. Om det er en gartnerløkke, en konteinerhavn eller ved Sodevika. Ikke i min bakgård! Det er som om bonden skulle se ut over mot åkeren sin med uvilje og sinne, mot åkeren som gir familien brød. Selv miljøer som hevder seg progressive og framoverlente famler i populismens skoddeheim. Partiet Rødt er som kjent for revolusjon men mot alle forandringer. De er mot havvindmøller, faste såvel som flytende, og landmøller i særdelesehet. Skeptiske til batterifabrikker, datalagringsanlegg og firefelts motorveier. Motstandere av å opparbeide nye industriområder som skal bygge og møte etterspørselen etter avanserte teknologiprodukter til havs og til lands. Teknologiløsninger som skal hindre at klimakrisen blir dypere og mer alvorlig enn det den allerede er.
Partiet Rødt er som kjent for revolusjon men mot alle forandringer.
Hør! Det knaker i grunnen under oss. Den teknologiske revolusjonen braker seg opp og fram, initiert av sterk politisk vilje og tydelige direktiver fra et samlet EU, fra klimapanelet i FN, fra klimakonferanser, teknologimesser, fra risikovillige gründere, forskere, kommune og bystyrer. De neste generasjoner vil oppleve ny energiteknologi som gjør oss uavhengig av fossil brensel. Mine barnebarn vil vokse opp i byer som er klimanøytrale. Sirkulærøkonomien vil være rådende. Kapitalismen, slik vi kjenner den i dag vil ikke lenger være en dominerende kraft i økonomien til den fremtidige samfunnsformasjonen.
«We do these things not bacause they are easy, but because they are hard», sa John F. Kennedy fra talerstolen ved Rice University, 12. september 1962 da han lanserte Apollo-programmet som skulle føre mennesket til månen.