Dette gjaldt både på etterforskningsstadiet og pådømmelsesstadiet i både tingrett og lagmannsrett, og i perioden etter dommene mens frivillige og profesjonelle i begge sakene intensivt sto på for at de skulle bli tatt opp til ny etterforskning.

Birgitte-saken

Hvordan var det mulig å ikke etterforske den nå pågrepne 51-åringen i Birgitte-saken i 1995? Politiet hadde allerede onsdagen etter drapet blitt informert om ham av både fornærmede i en overgrepssak og av politiet i Skudesnes. Man ventet til syv måneder etter drapet før man avhørte denne moduskandidaten, som på det tidspunkt også hadde en sikringsdom hengende over seg. Han kunne da ikke redegjøre for alibi, og allikevel ettergikk politiet ikke to alternative alibier. Man sjekket heller aldri bilen hans. I stedet la man dette sporet til side i et år, før man igjen tok et nytt avhør og fikk de samme svar. Heller ikke da sjekket man ut påberopte mulige alibier.

foto
Gunnar Øystein Helgevold.

Kunne Tina-drapet kanskje ha vært avverget om man hadde gått opp hele løpet i Birgitte-saken?

Politiet sjekket den nå mange år senere pågrepne ut av saken uten noen som helst begrunnelse.

Hvor mange i etterforskningsgruppen og blant påtalejuristene kjente til dette og den sivilt politiansattes bekymringsrapport, og hvor mange fortiet dette for forsvarerteamet i to instanser?

Og hvorfor sto ikke flere opp med motforestillinger mot etterforskningsleders og lokal tjenestemanns mangelfulle utsjekkingsrapport?

Og hvorfor har ingen bidratt til å få frem premisser til sakens opplysning i alle år frem til pågripelsen i september 2021? Dette til tross for at politiets Cold Case-gruppe, etter å ha sjekket premisser, i klartekst sa at fetteren var ute av saken.

Skyldes det et for langt liv i egen livsløgn og hensyn til egen ære og omdømme?

Hadde man tatt tak i dette tidligere, kunne den nå siktede 51-åringen vært inne eller ute av saken allerede i forrige årtusen. Hva ble flere tusen overtidstimer brukt til? Kunne Tina-drapet ha vært avverget om man hadde gått opp hele løpet i Birgitte-saken?

foto
Lørdag 6. mai 1995 ble Birgitte Tengs funnet drept ved Gamle Sundvegen på Karmøy. Tidlig kom en moduskandidat i søkelyset, men ble lagt vekk av etterforskningsledelsen. Først 1. september 2021 – 26 år senere – ble den nå siktede arrestert. Mannen er også mistenkt for drapet på Tina Jørgensen i 2000. Foto: POLITIET

Baneheia

Hva med Baneheia-saken? Blir fenomenet så interessant at en del av de samme mekanismer gjør seg gjeldende også her? Menneskesinnet har mange fasetter og holdes i sømmelige former under en skjør hinne av sivilisasjonens kjøreregler.

Man hadde kun en usann forklaring fra Jan Helge Andersen, ikke DNA-bevis og heller ingen øvrige tekniske bevis som grunnlag for domfellelsen. Hvis Andersen forklarte seg usant og i strid med de tekniske bevis, kunne dette selvsagt ikke gjort Viggo Kristiansen skyldig i saken, selv om det allikevel kunne ha vært telefondekning fra Eg på åstedet. En usannhet blir ikke sann om en påstått skyldig kunne hatt telefondekning til et åsted. Dersom det ikke er DNA fra åstedet fra andre enn den ene mistenkte, er det ikke bevis mot den andre. Frem til nå har det ikke vært det.

Kan det være så galt at det var troens overbevisning som ledet til at en løp løpsk i Kristiansand? Jeg trodde også det, basert på det som kom frem i mediene den gangen. Politiet la strategisk opp til å avhøre Andersen først. Dernest ble Kristiansen forsøkt sluset inn mot Andersens forklaring.

Ble teamet rundt og den lokale forankring for sterk? Forutinntatthet, sterke politiledere og en kjent, dyktig forsvarer som senere ble tingrettsdommer – og i ettertid har blitt omtalt som «hjelpeaktor» i saken. Politi, dommer og statsadvokat med tilhold i samme bygg. Fire års strafferabatt i tingretten, to år i lagmannsretten.

Kan virkelig lyden av rettferdighet ha blitt fortrengt av en slags gruppedynamikk, applaudert av en samlet norsk presse, nesten uten motforestillinger? Kristiansen hadde under gjentatte avhør sagt at han så frem til den dagen politiet fant ut av at de tok feil og at han kunne bli fri.

Kan virkelig lyden av rettferdighet ha blitt fortrengt av en slags gruppedynamikk, applaudert av en samlet norsk presse, nesten uten motforestillinger?

I Baneheia-saken har det vært det motsatte av drahjelp i ettertid. Man fortiet opplysninger om anmeldelser av Andersen for seksuelle overgrep, mens politiet i Kristiansand og statsadvokaten i flere år argumenterte mot gjenopptakelse av saken.

Med nytt blikk

Det var klokt og riktig å flytte etterforskningen av Birgitte-saken fra Haugesund til Stavanger, og tilsvarende Baneheia-saken fra Kristiansand til Oslo. Ville man avdekket funn av DNA fra Andersen på begge jentene om etterforskningen ikke var blitt flyttet til Oslo? Ville man avdekket ytterligere avvik mot øvrige tekniske funn? Ville man ha funnet – og opplyst om – de skjulte anmeldelsene om overgrep fra Andersen?

Ville man ha ettergått de alternative prosjekter med særlig energi i Birgitte-saken om den ikke ble flyttet til en liten gruppe i Stavanger?

Lørenskog

Jeg håper man ettergår flere alternativer i Lørenskog-forsvinningen. Det ble brust for mye i lykkerus over eget trofé da deler av pressen åpenbart var invitert til pågripelsen av siktede i saken. Den delen av etterforskningen er sikkert gjort med røntgenblikk i disse årene.

Jeg håper og tror at politiet har hatt forsvarlig fremdrift på de øvrige arenaene. Det er ganske mange alternative muligheter til å nøste opp hvem som bortførte Anne Elisabeth Hagen ut over det omtalte kryptosporet. Disse alternativer krever 100 prosent innsats for å trenge igjennom.

Lørenskog-forsvinningen er en sak hvor man har kryptosporing i tillegg til alle de andre innfallsvinkler en etterforskning gir. Jeg kan vanskelig forestille meg at de som bruste mest over pågripelsen i saken, er egnet til å ettergå andre hypoteser enn siktede og kryptosporet.