Rammen om prosjektet er turstien som er merket og tilrettelagt fra Årli i Austredalen i Kvinesdal til Landvik i Grimstad. Gjennom sju dagsetapper og 136 kilometer inviteres vi til å gå i barnevandrernes spor for å føle litt av slitet på kroppen og ta del i naturopplevelsen over våte myrer, bratte kleiver og frodige elvedaler.
I 2021 publiserte Agder historielag boka Ut, opp og fram. Barnevandring på Agder 1720–1920 av Paul Sveinall. Boka er et foreløpig høydepunkt i et interessant arbeid for å ta vare på og hente fram ny kunnskap om barn og unges arbeidsvandringer på Agder gjennom ca. 200 år.
Vandringene gikk fra «dalstroka innafor» i vestre Agder til de rikere landbruksbygdene langs kysten mellom Kristiansand og Arendal og så langt nord som Åmli. Hver vår i april samlet barføtte unger fra sju års alder seg i flokker i Kvinesdalen, Lyngdalen, Audnedalen og Mandalen for å gå den 10 til 15 mil lange turen som kunne ta en ukes tid. På «austlandet» arbeidet de som gjetere, eller de deltok i fjøsstell, slåttonn og husarbeid fram til høsten.
Antagelig har det som oftest vært voksne agenter som rekrutterte arbeidskraft via barnas foreldre, sørget for kontakter med arbeidsgiverne og fulgte dem på veien. Men om dette sier kildene lite.
Det var nok flest ressurssterke unger som ble sendt av sted på den krevende turen. Flere lærte seg håndverk og kom seg opp og fram som voksne. Jens Thorsen Helle (1882–1960) fra Konsmo og flere med ham, emigrerte til USA. Før andre verdenskrig kom Helle hjem med eget «dollarglis» og viste sambygdingene at det hadde gått godt «over there».
Langs stien møter dagens vandrere informasjonstavler, naturfenomen og restaurerte bygninger som gir ny innsikt og gode grunner til en pust i bakken.
Lyngløa på Kvinesheia lengst øst i Kvinesdal viser oss hvordan tørrhøyet fra den omfattende myrslåtten ble lagret til det kunne kjøres til bygds på slede om vinteren. Stumpeløa ved Mydland på heia aust for Snartemo har grindbygd reisverk. Teknikken er gammel og ble brukt fra vestre Agder til Romsdal. Veien fra Nepstad oppe på vestheia til elvesletta ved Konsmo ble bygd i 1904. Veien har fine hårnålsvinger og jevn stigning på 12,5 prosent. Den er tydelig planlagt og bygd av fagfolk, men ble etter hvert for bratt for biltrafikken. Ny vei ble tatt i bruk omkring 1967 som del av fylkesvei 461. Den stiger ca. 7 prosent og går i slyng opp lia sør for Konsmo.
Jeg gikk de tre første etappene av stien fra Årli til Laudal nå i august 2022 sammen med min nabo og venn Harald Knudsen. Vi er begge pensjonister. Vi ble imponert over all planlegging, samordning og tilrettelegging som er gjort i regi av fylkeskommunen, vertskommunene og turistnæringa sammen med frivillige organisasjoner og lokale krefter. Stien ligger der og merkinga fungerer, stort sett, slik at vi nesten alltid fant fram.
Men enkelte ressurspersoner er borte nå, og fylkeskommunens prosjektlederstilling er ubesatt. Kanskje er det en viss trøtthet i organisasjonen nå som den første entusiasmen har gitt seg? I alle fall var myrene over heia fra Årli til Snartemo bare halvveis plankelagte og vi ble våte i fjellstøvlene på en blank augustdag. Enkelte skilt var slitt av vær og vind og hang litt på skeive. Her og der vokste gras og kratt brysthøyt tvers over stien. Enkelte lange transportetapper til fots på grus- og asfaltveier hemmet turgleden.
Vår erfaring fra fotturer i utland og innland får oss til å hevde at Barnevandrerstien nok er et lovende prosjekt, men det har bruk for videre utvikling.
Da var det godt å se at vertskapet på Heddan Gjestegard virkelig tror på dette kulturisme-produktet. De leverte oss en profesjonell pakke med overnatting, mat og drikke sammen med uformell informasjon og transport til og fra dagsturens start- og endepunkt.
Vår erfaring fra fotturer i utland og innland får oss til å hevde at Barnevandrerstien nok er et lovende prosjekt, men det har bruk for videre utvikling. Slik det viser seg i dag, er vi ikke sikre på at for eksempel britiske turister vil trives her. De er betydelig bedre vant hjemmefra.
Men mye er alt på plass, og noe kan bli bedre! Vi ønsker lykke til med nye sesonger med fornøyde vandrere, profesjonell prosjektledelse, forutsigbar finansiering og oppfølging gjennom en langsiktig driftsorganisasjon.
Forfatteren: Hans Seland (f. 1943) er sivilingeniør med eksamen fra University of Newcastle upon Tyne i Storbritannia i 1969. Han var tilsatt i Statens vegvesen 1972 til 2010 med tilhold i Kristiansand. Som pensjonist har han skrevet om teknologi- og samferdselshistorie. I 2019 publiserte Seland i samarbeid med Norsk veimuseum boka «Til Befordringsvæsenets Fremme. En biografi om Georg Daniel Barth Johnson».
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.