Arbeidslinja – Arbeiderpartiets forbannelse

Den beinharde arbeidslinja som praktiseres i dag, er basert på at det skal lønne seg å jobbe. Derfor må økonomiske bidrag til dem som ikke jobber, holdes nede. Dens rigide tjener NAV har som målsetting at alle skal jobbe. Den jobben man kan få, skal tas, uansett hva den består av og hvor den kan utøves. Et slikt utgangspunkt gjør at flere må falle utenfor. Vi er nemlig alle forskjellige individer med forskjellig syn på det livet vi mot vår vilje har fått utdelt. Det handler ikke bare om vilje, men om evner, gener, psykisk og fysisk helse og hvordan vi ellers er skrudd sammen.

Reiulf Steen, som er tilbake i søkelyset som sentral person i TV-serien «Makta», var nestleder i Arbeiderpartiet over lang tid, men også en som hadde utfordringer med egen psykisk helse. Han kom fra arbeiderklassen, men var ingen forkjemper for arbeidslinja slik Jonas Gahr Støre definerer den. I 2007 slaktet han grådighetskulturen. Han mente Høyre og Erna Solbergs krav om arbeidsplikt burde utløse et tydelig skille mellom Høyre og Arbeiderpartiet. «Det verste er at det gjeninnfører ydmykelsen, det at bare de veldig trengende skal få støtte», sa han opprørt. Man kan undres over hva han ville sagt i dag.

Svein Inge Olsen

skribent og leder av Protestfestivalen

Steen ville se og inkludere alle. Han gikk i bresjen for at kunstnere skulle få bedre levekår. Han sa at «kunstnere har en fornemmelsesfinhet vi andre ikke har, men som vi er helt avhengig av å få vite om». Han så en sårbarhet i dem som han selv kjente seg igjen i. I dette ligger det mye visdom og nødvendighet som arbeidslinja ikke kan fange opp. Tilsvarende gjelder for flere grupper i samfunnet, som ikke passer inn i arbeidslinja.

Jeg vil påstå at Steen er den beste statsministeren Arbeiderpartiet aldri fikk. I stedet kom Odvar Nordli, som er sentral i samme TV-serie. Jeg mener han er siste Arbeiderparti-statsminister som har satt seg inn i situasjonen til de svakeste, deriblant de som er uten jobb og de med lav inntekt. I motsetning til NAV, som krever at du tar den jobben du kan få, sa Nordli at alle skal ha mulighet til å skaffe seg meningsfylt arbeid på hel- eller deltid i nærheten av der de bor. I 2001 sa han at «noen tror de fattige er rusmisbrukerne de treffer på gaten. Men de fleste sitter hjemme og skjemmes over seg selv. Vi politikere må skjemmes fordi vi ikke klarer å få gjort noe med dette».

Arbeidslinja i den betydningen at alle voksne skal i full jobb, begynte med Gro Harlem Brundtland, som hadde en helt annen bakgrunn enn arbeiderklassen. De neste statsministre fra Arbeiderpartiet har mer og mer tviholdt på den lovpriste arbeidslinja. Ebba Wergeland, forsker og spesialist i arbeidsmedisin, forundres over at «den nye arbeidslinja bygger på at de fleste trygdesøkere er arbeidssky og bare kommer seg i arbeid hvis de får dårlige stønader», slik hun skrev i Dagsavisen nylig som tilsvar til nyvalgt arbeidsminister Tonje Brennas forsikring om å stå fast på arbeidslinja.

Diskusjon om arbeidslinja pågår i hele Norden. I Danmark har sosialdemokrat og utlendings- og integrasjonsminister Kaare Dybvad Bek nylig skapt rabalder med boka «Arbejdets land». Han hevder at «når flere vil nyte, og få vil yte, går velferden ad dundas», og «hvis du ikke arbeider, betaler andre». Hvis man melder seg ut av arbeidsfellesskapet, må andre betale for ens velferdsgoder. Men Bek tar også et oppgjør med det han kaller «se-meg-kulturen» og den urealistiske forestillingen at det å arbeide utelukkende skal vær et selvrealiseringsprosjekt; man vil ha en drømmejobb, ikke en jobb. Han ser heller ingen grunn til å hylle «51 år gamle direktører som slutter i arbeidslivet for å reise verden rundt, mens jevnaldrende bussjåfører, håndverkere og sykepleiere knokler videre».

Sogneprest og debattør Marie Høgh mener derimot at «ingen barn er enig med Kaare Dybvad». I en kommentar i Jyllands-Posten skriver hun at «gjennom flere tiår med tapt pliktkultur, har vi glemt at ikke bare arbeidslivet, men hele livet, er et stort forpliktende, samvittighetsfullt stykke arbeid». Hun mener at velferdsstaten ikke gir eksistensielt bidrag til meningen med livet. Hver og en må tenke over hva som gir slik mening, hvordan man kan forplikte seg overfor medmennesker og barn; og at det er dette som bør utfylle vår samvittighet, ikke velferdsideologien.

Arbeidslinja kan ha vært godt ment i starten, men har utviklet seg til en ren forbannelse for mange av borgerne, som i økende grad ser lederne i Høyre og Arbeiderpartiet som spissborgere. Hvis norske sosialdemokrater deler Beks synspunkter, står vi virkelig i fare, ikke bare for å gi full gass for utenforskap, men også til å støtte en mobbekultur.

Når barnefamilier med to inntekter ikke lenger makter å betale sine regninger, er det blant annet resultat av arbeidslinja og den økte veksten som har ført til den inflasjonen vi nå opplever. I en krisetid med høy rente, høye matpriser og høye strømregninger, må vi innse at det nederste trinnet på Maslows behovspyramide trenger mer plass i dag enn for bare noen få år siden.

Dessverre ser fremtiden med Støre som statsminister bare mørkere og mørkere ut, dess mer han tviholder på arbeidslinja. Steen mente at Ap-ledere uten bakgrunn fra arbeiderklassen ville ødelegge partiets framtid, og at Støre ville bli en katastrofe som statsminister.