Ekteskapet kan helt sikkert være en god løsning for mange, men realitetene er nå en gang slik at over en million nordmenn lever i husholdninger med én inntekt, og vi kan ikke se at flere livsvarige ekteskap er en god løsning for å få ned aborttallene blant ungdom mellom 15 og 19.

Løsningen, slik vi ser det, er styrking av informasjonen om og oppfølgingen av den enkelte kvinne for å kunne tilby trygge og egnede prevensjonsmidler, og økt respekt for kvinners seksualitet blant menn som gjør sitt for å unngå svangerskap og kjønnssykdommer.

I Norge fikk vi tilgang til p-pillen i 1967. På tross av en brokete, livsfarlig og også uetisk historie, var dette en revolusjon for kvinners reproduktive helse og vår mulighet til å leve selvstendige liv. De første rapportene om blodpropp kom allerede i starten av 60-tallet, og siden den gang har vi også lært om sammenhengen mellom p-piller og kreft.

Skepsisen til legemiddelindustrien er heller ikke vanskelig å forstå når man kjenner historien bak de første utprøvingene av p-pillen på kvinner i Puerto Rico i 1961. Kvinner fra lavere sosioøkonomiske kår deltok villig i forsøkene for å unngå å bli gravid. Det fantes lite lovbestemmelser som regulerte forskningen, og de fleste kvinnene fikk ingen informasjon om hva de var med på.

Dette sier noe om hvilken status kvinners helse og verdighet har hatt (og har) innen medisinfaget og i samfunnet forøvrig.

Det er likevel ingen tvil om at det er lav risiko for bivirkninger med dagens prevensjonsmidler.

Anita Vestøl. Foto: Celina Christoffersen.
Ragnhild Wennberg. Foto: Jacob J. Buchard

Sikker prevensjon skal være styrt av kvinnen sammen med god veiledning fra kompetent helsepersonell. For å kunne ta riktig valg for vår egen reproduktive helse, trenger vi god og oppdatert kunnskap om både virkning og bivirkning, men også om preeksisterende tilstander i egen kropp som kan påvirke både effekten og konsekvensene av prevensjonen.

Medisinsk, somatisk og psykosomatisk risiko må vurderes opp mot fordelen ved uønsket svangerskap. Utilsiktede bivirkninger kan oppstå, og da er det viktig at lege og helsepersonell har god kunnskap til å veilede og trygge, men også klokskap nok til å anerkjenne det de ikke vet og kvinnens egne opplevelser.

Det er god grunn til å stille spørsmålstegn ved hvorvidt influensere skal ta den oppgaven, men kan det være et utrykk for at helsevesenet i dag ikke er rigget godt nok til å informere kvinner om sikker prevensjon og uønskede bivirkninger?

Abort er en påkjenning for kropp og sinn som vi ikke unner noen. Bruken av et begrep som «fosterdrap» er ikke med på å gjøre denne prosessen enklere.

Abort er ikke og skal ikke være et alternativ til prevensjon. Ingen gjennomlever en abort hvis de har reelle alternativer! Det er i hovedsak aller siste utvei for en kvinne, og et smertefullt valg hun ofte må ta alene. De somatiske og psykologiske konsekvensene av abort, både på kort og lang sikt, er heller ikke godt nok fulgt opp av helsevesenet. Heller ikke samfunnet er rigget til å tilrettelegge for kvinner som gjennomgår abort, uansett om er selvvalgt eller kroppen som ordner opp selv. Historier om kvinner som blør ut døde fostre på jobb eller skole, finnes det mange av.

Vi skjønner godt at kvinner blir lei av å være laboratorierotter for sin egen seksuelle helse, mens mannfolk stort sett bare har et reelt valg om kondom eller snipp-snipp.

Men valget menn tar, handler ikke bare om å unngå uønsket svangerskap. Akkurat nå er det en bekymringsfull økning i antall tilfeller gonoré, som er langt mer komplisert å behandle enn den klamydiaen vi (takket være god legemiddelbehandling) har fått et så avslappet forhold til.

Hvis flere menn velger kondom fremfor maksing av egen nytelse, slår vi stort sett to fluer i en (bukse)smekk: Nedgang både i aborttallene og seksuelt overførbare sykdommer.

Til det siste Pedersen skriver, mistet vi nesten munn og mæle. I nåværende stund sitter vi og forbereder landsmøte i Venstrekvinnelaget der vi har forberedt uttalelse om et virkelig stort samfunnsproblem, nemlig vold i nære relasjoner. Det er ofte i familien voldsutøvelsen skjer, og den er i størst grad rettet mot kvinner og barn. Vi forstår at Pedersen av god vilje ønsker det beste for barnet. Men vi vet at vold i nære relasjoner er en større trussel mot barns velferd enn aborttallene i Norge (som for øvrig har vært historisk lave, nå kun med en liten økning etter pandemien).

Troen på at ekteskapet er løsningen på å få ned aborttallene og sikre god seksuell og reproduktiv helse, er i beste fall naivt. Konklusjonen i Pedersens resonnement må også være at single kvinner ikke har rett på et seksualliv.

Virkelig?

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.