Underforstått at vi skal bruke mer penger på skole, helse og eldreomsorg, og mindre penger på alt som ikke er lovpålagt. Det høres jo fornuftig ut å prioritere det viktigste først, før man kan gå i gang med prosjekter som ikke er strengt nødvendige. Men det er noe som heter å spare seg til fant, og min påstand er at politikere som drar dette for langt, til syvende og sist ender opp med færre velferdskroner å bruke på dem som trenger politikken aller mest.

Min påstand er at politikere som drar dette for langt, til syvende og sist ender opp med færre velferdskroner å bruke på dem som trenger politikken aller mest.

Høy skatteinngang og tilflytting er helt avgjørende for å opprettholde det lokale velferdsnivået, og det er nok ytterst få som velger Sørlandet på grunn av velferdstilbudet. I Norge tar man det for gitt at skolene holder høy standard og at man får hjelp når man trenger det.

For en ung, nyutdannet person er det helt andre faktorer enn noen få ekstra kroner til eldreomsorg som avgjør om man velger å bosette seg et sted. Øverst på kravlisten står en spennende jobb og et fint sted å bo, dernest kommer spennende kulturarrangementer, folkeliv, møteplasser og andre aktivitetstilbud. Og som en grunnleggende faktor som følger med dersom dette er på plass, andre mennesker som får hverdagen i hamsterhjulet til å føles litt mindre grå.

For en ung, nyutdannet person er det helt andre faktorer enn noen få ekstra kroner til eldreomsorg som avgjør om man velger å bosette seg et sted.

Lykkes man med utvikling og foredling av de byene og stedene vi har, kan det tenkes at også turister fristes til å legge igjen penger i våre barer, restauranter og hotell. Klingende mynt i slunkne kommunekasser!

Hver gang politikere investerer i byutvikling, er det mange som er raskt ute med å sette bruken opp mot andre sårt tiltrengte prosjekter. «Hva med de eldre?» «Hva med den knuste ruten på skolen til ungen min?» «Ikke én krone til kultur og prestisjeprosjekter før velferden skinner.»

Lite volder mer debatt, engasjement og forargelse enn prosjekter som eksempelvis Kunstsilo og glassheis. I Arendal har vi kranglet i mer enn 30 år om vi skal gjenåpne det gamle kanalsystemet vi hadde i byen frem til 1933. På 90-tallet ønsket investoren Petter Olsen å betale for gildet. Da stilte ledende politikere gladelig opp i lokalavisen og proklamerte at vi ikke trengte penger fra milliardærer til byutvikling i Arendal. Arendal var pen nok!

Stillstand og «godt nok»-tenkning har aldri løftet en by, og heldigvis er nåtidens politikere mer fremoverlente. Kommunale kroner er mange skeptisk til, men de aller fleste ser i det minste viktigheten av å være en vakker og innbydende by.

Denne uken harselerte Einar Øgrey Brandsdal med glassheisen i Arendal i landsdelens aviser. Slik jeg leser hans innlegg, gjør han det med et visst glimt i øyet, og jeg innrømmer at jeg dro på smilebåndet. Han sammenligner heisen med rulletrappen på Vågsbygd Senter, som ifølge hans grovestimat hadde 4,2 millioner besøkende i fjor.

Glassheisen har blitt gjenstand for en rekke vittigheter i lokale revyer og kommentarfelt. Det er forståelig! Den endte med å koste 100 millioner kroner. Altfor mye, og det er ingen tvil om at prosjekteringen var mangelfull.

Når heisen likevel nå står der, er jeg ikke i tvil om at jeg hadde stemt for på nytt. Fra stuevinduet har jeg fri utsikt til utsiktsplattformen, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har sett den uten mennesker. Ingen flytter til Arendal på grunn av glassheis, men mange vil flytte til en ny bydel det aldri hadde blitt noe av uten tilfredsstillende adkomst. Og sammen med en rekke andre pågående byutviklingsprosjekter, bidrar den til en sterk optimisme som alene vil tiltrekke seg flere nye skattebetalere.

Samme mann har over lang tid uttrykt sin skepsis til Kunstsilo. Jeg respekterer hans syn, men kunne ikke vært mer uenig.

Det tilbudet som har blitt, og skal bli, bygget opp ute på Odderøya, vil aldri generere grønne tall hvis man trekker fra den offentlige støtten som blir gitt.

Isolert sett vil kunstmuseer og teaterhus kommer aldri til å lønne seg. Men hvem ville bodd, investert og bidratt i et fargeløst samfunn uten fest og moro? Alle er ikke interessert i å gå på museum, klassiske konserter eller se på kunst. Det er helt greit. Men det er heller ikke lovpålagt med støtte til fritidsklubber, små museer og festivaler. Skal dette også kuttes frem til velferden skinner?

Hvem ville bodd, investert og bidratt i et fargeløst samfunn uten fest og moro?

Vi politikere skal legge til rette for at mennesker skal kunne leve gode og meningsfylte liv, men livet har liten mening dersom det kun består av å gå på jobb og skole. Alle mennesker trenger adspredelse og skjønnhet. Da kan man ikke prioritere alle kroner på velferd og lovpålagte oppgaver og samtidig la byene våre forfalle. Jeg er overbevist om at fremoverlente politikere som også prioriterer å investere i byutvikling, kultur og spennende møteplasser, sitter igjen med flere kroner å fordele på primæroppgavene.

Og for øvrig: Heia Kunstsilo!

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.