Spørsmålet om det er for mye åpenhet i lokaldemokratiet virker intuitivt merkelig. Åpenhet er jo en god ting, tenker de fleste. Og dersom politikere etterspør lukkede arenaer, steiler vi, og en sur eim av kameraderi og hemmelighold river i nesa.

Vi skal likevel ikke reise særlig langt for å finne en lokaldemokratisk hverdag som er ganske annerledes enn den norske både når det gjelder møteoffentlighet og i synet på hvordan man best sikrer et levende lokaldemokrati. Det holder å dra til Danmark.

Oxford Research skal på oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet gjennomføre en undersøkelse av hvordan møteoffentlighet praktiseres og oppleves i norske kommuner. I Norge har det vært lovpålagt med åpne møter i alle kommunale utvalg siden 1993, og reglene ble ytterligere innskjerpet fra 2011.

Kravet om åpne møter begrunnes med behovet for demokratisk kontroll av de folkevalgte: Innbyggerne og media skal kunne gå de folkevalgte etter i sømmene for å forhindre maktmisbruk, korrupsjon og snusk. Norge er imidlertid det eneste landet i Norden med et så strengt lovkrav om åpne møter.

foto
Frode Bjørgo, senioranalytiker Ph.d. Oxford Research og Vegard Solhjem Knutsen, senioranalytiker Oxford Research.

Dejlig å være politiker – i Danmark?

I Danmark er situasjonen en ganske annen. I danske kommuner er det lovpålagte lukkede møter i alle utvalg. Og ikke nok med det: Det er heller ikke tillatt å referere fra møtene. Det er kun kommunestyremøtene som er åpne for innbyggere og presse.

Begrunnelsen for lukkede møter er at politikere fra ulike partier skal kunne diskutere fritt og fortrolig for å komme fram til gode løsninger på lokalsamfunnets problemer.

Espen Leirsets doktorgradsavhandling fra Nord universitet, Demokratisk deliberasjon eller demokratisk kontroll? viser at lukkede utvalgsmøter fører til mer konstruktive diskusjoner. Dermed får utvalgsarbeidet mer preg av å være politiske verksteder. Muligheten for å holde lukkede møter med administrasjonen bidrar også til at danske lokalpolitikere kommer tidligere inn i politiske prosesser enn hva tilfellet er i Norge.

I Danmark er situasjonen en ganske annen.

I Norge er partienes posisjoner i større grad låst når man kommer til utvalgsmøtene. Politikkutviklingen skjer primært på partienes egne gruppemøter. Slik blir gruppemøtene en arena for debatt og uenighet om hvilke politiske løsninger som er best egnet, før partiet samler troppene og forfekter et felles standpunkt utad. Leirsets funn tyder på at dette styrker partienes og administrasjonens innflytelse på politikkutviklingen. Utvalgsmøtene, som i Danmark brukes til å utvikle ny politikk på tvers av partipolitiske skillelinjer, blir i Norge i større grad en forestilling hvor representantene har pugget replikkene.

Dør demokratiet bak lukkede dører?

Av og til trengs lukkede møter for å få bedre prosesser og bedre beslutninger. På Stortinget har man lukkede komitemøter. Regjeringens forhandlinger er også fortrolige. Og de færreste vil nok definere våre nordiske naboland som udemokratiske, selv om disse landene har flere lukkede møter i lokalpolitikken enn Norge.

Hensynet til demokratisk kontroll er viktig. Som velgere har vi krav på å vite hvordan beslutninger blir til og hvem vi kan stille til ansvar dersom politikerne styrer i gal retning. Den norske kommuneloven går langt i å legge forholdene til rette for innbyggernes og medias mulighet til å føre oppsyn med politikerne. For som innbyggere og velgere er vi ikke tjent med en situasjon hvor den politiske styringen blir skjult.

Likevel, i møte med samfunnsutfordringer som klimaendringer, grønn omstilling og sosial ulikhet kan politikerne ha behov for arenaer for tverrpolitisk politikkutvikling utenfor åpenhetens flomlys. Et demokratisk styringssystem må også levere gode løsninger på lokalsamfunnets problemer, og pragmatisk og tverrpolitisk søken etter konstruktive ideer har lang tradisjon i den norske formannskapsmodellen. Om dagens kommunelov i praksis reduserer diskusjon og kontakt på tvers av partiskillelinjene, kan det gi oss dårligere løsninger og mindre nyskapende politikk. Det er vi heller ikke tjent med.

Dessuten vil det uansett være et spørsmål om makt og innflytelse finner veier utenom formelle politiske institusjoner.

Om det norske lokaldemokratiet, som er det mest åpne på papiret, fører til at makt flytter seg til lukkede og uformelle arenaer, får vi i praksis en mindre åpen kommunesektor enn tiltenkt. Lovpålagte åpne møter er altså ingen garanti for at vi som velgere får vite alt om hvordan beslutninger fattes.

Avveiningen mellom demokratisk kontroll og fortrolig politikkutvikling viser at et demokratisk styringssystem må balansere flere hensyn. Av og til mister man også noe når man vil ha mer av noe annet. Selv forholdsvis like land i Norden har på dette området funnet ulike løsninger. Dette viser at demokrati ikke er en statisk størrelse, men en abstrakt ide som realiseres på ulike måter, og som også er i forandring. Hva vi betegner som demokratisk i dag, kan defineres som udemokratisk i framtida. Kanskje ville de folkevalgte i Kristiansand ha styrt byen bedre om kommuneloven anerkjente politikernes legitime behov for fortrolige diskusjoner?