I tillegg til bofellesskapene har kommunen en rekke botilbud som ikke regnes som bofellesskap men som allikevel medfører samlokalisering av mennesker med rusproblemer og også ofte psykiske vansker. Disse er ikke bemannet.

Undertegnede har arbeidet i Sørlandet sykehus gjennom en årrekke og hatt glede av «Mor Lises» engasjement for denne pasientgruppen.

I bofellesskapene bor mennesker som ofte har dobbeltdiagnoser. Både rus og psykiatri. De har altså ofte to alvorlige sykdommer som gjensidig forverrer hverandre. Ved forverring er det jevnlig slik at beboere blir mistenksomme/engstelige og dermed har behov for å trygge seg selv. Denne mistenksomheten/behovet for trygging kan med jevne mellomrom også lede til trusler og vold.

En ytterligere trussel mot beboernes trygghet er at bofellesskapene tiltrekker seg andre mennesker med rusproblemer. Dette leder også til ytterligere utrygghet/isolasjon og vold. Det leder også til seksuell utnyttelse.

Trond Skjæveland

Årsaken til at bofellesskapene ble satt opp med ansatte, var at man vurderte at disse beboerne blant annet av grunner nevnt ovenfor ikke kunne leve isolert i egne leiligheter.

Menneskene i bofellesskapene er typisk innbyggere i vår kommune som har kommet langt i kronifisering av iallefall to alvorlige sykdommer. Psykisk uhelse og rusavhengighet.

Hvordan ble de slik?

Det er ikke slik at en tilstand alltid har samme årsak. Man kan få lungekreft uten å ha røyket. Man kan også bli ungdomskriminell med gode foreldre. Det er imidlertid noen faktorer som forskningen viser at slår inn på et tidspunkt i problemkarrieren til mennesker med R(rus) O(og) P(psykiatri) lidelser/ ROP-lidelser.

Den kanskje mest relevante faktoren som slår inn i denne karrieren er utestengelse. Denne faktoren slår inn tidlig for mennesker som avviker fra gjennomsnittet. Allerede i barneskolen blir ikke slike barn invitert til bursdager for eksempel.

Senere blir de segregert ut av klassen sin og til spesielle opplegg, ofte med tvilsom pedagogisk verdi. Her blir de gruppert sammen med «likemenn». Resultatet av dette er lite faglig og sosial læring, og på den annen side kollektiv utvikling av atferdsavvik som stjelig, slåssing og rusmisbruk.

Noen i denne gruppen er i tillegg til de sosiale faktorene og utestengelsen belastet med genetikk som disponerer for utvikling av alvorlige psykiske tilstander. Når slike genetiske faktorer spiller negativt sammen med vår utestenging og med rus, kan resultatet bli svært negativt.

Slik jeg oppfatter kunnskapen man har om ROP-lidelser er det ikke mulig å si at disse menneskene er sin egen feil. Langt på vei er det slik at de er et produkt av samvirket mellom uheldige livsbetingelser (som vi andre har ansvaret for) og eventuelle genetiske disposisjoner.

Hvordan skaper man bedring og hvorfor skal man skape bedring?

Første regel i medisinen er: «first do not harm». Dette betyr at man uansett ikke skal gjøre mot mennesker/pasienter noe som kan gjøre skade/forverre. Når det gjelder «mor Lises» medmennesker, er det for undertegnede relativt klart at det kommunen nå gjør, er å forverre livsvilkårene for en allerede kronifisert gruppe mennesker med to alvorlige lidelser.

Det er slik at uansett hva man setter inn av spesialiserte tjenester overfor disse ROP-pasientene, vil dette være uvirksomt. Årsaken til dette er at pasientene er overlatt til den totale usikkerheten. Denne usikkerheten gjør at potensielt habiliterende tiltak ikke kan virke. Man er altså igjen i en situasjon av utestengelse.

I redegjørelsen fra kommunen går det frem at økonomi er en viktig begrunnelse for omorganiseringen.

Undertegnede lurer på om kommunens fagfolk har forstått at mennesker med ROP-lidelser ikke er «sin egen feil». Om man har forstått at disse medmenneskene ikke skal behandles med utstøting. Om man har forstått at utstøting/marginalisering vil kunne lede til fatale konsekvenser både for disse beboerne og for oss andre.

Med mine år i samhandling mellom sykehus og kommune har jeg hukommelse på hva man tidligere (for omlag 10 år siden) mente om hvordan denne pasientgruppen burde behandles. Da hadde vi en omforent enighet om at de fleste av dem burde bo i vanlige bomiljø rundt omkring i byen. Der burde de få tjenester av både sykehus og kommune 24/7. Denne enigheten ble til ved at kommunen og sykehuset dro til Odense og så en slik modell i praksis. Fordelene med denne modellen var blant annet at ROP-pasienten slapp å bo i et skremmende bomiljø.

Da hadde vi en omforent enighet om at de fleste av dem burde bo i vanlige bomiljø rundt omkring i byen. Der burde de få tjenester av både sykehus og kommune 24/7.

Jeg kjenner ikke til hvilke prosesser i kommunen som har ledet til at disse tankene er droppet. Jeg kjenner bare til at det uttales fra sentral person i kommunen at «disse menneskene kan ikke bo i vanlige bomiljøer».

Så vidt jeg kan forstå havner altså Kristiansand kommune i motsatte posisjon av Odense Modellen. Man bosetter mennesker i bokollektiver og trekker unna de betalte trygghetspersonene. Det er da betimelig å spørre kommunen om hva begrunnelsen er for å gruppere mennesker sammen i bofellesskap, når kommunen samtidig trekker tilbake den faglige bemanningen?

Konkluderende merknader.

Man kan forstå at mennesker med økonomiansvar må svare opp overordnedes krav om innsparinger. Det er vanskeligere å forstå at fagfolk på «menneskebehandling» er mer opptatt av å spare penger enn av å behandle mennesker med ROP-lidelser med respekt.

Det er også vanskelig å se at økonomiopptatte mennesker ikke ser at utgifter på denne måten bare forskyves til andre poster eller andre forvaltningsnivåer.