Kompetanse forplikter, spesielt for de faglærte!

Etter hvert som en har mottatt diplomer og vitnemål for sine utdanninger, så har man samtidig mottatt et skriftlig bevis på at en har lest flere tusen sider fagstoff med avsluttende eksamen. Paradokset er at disse bevisene sier svært lite om hvorvidt vi har nyttiggjort oss pensumet i en slik grad at vi i dag med hevet hode bør kalle oss profesjonelle og dannede helse- og sosialarbeidere.

Forstod vi hva utdanningen vår egentlig prøvde å lære oss? Eller er vi i dag så blendet av videreutdanningen vår, autorisasjonen vår, masteren vår eller lederposisjonen vår at vi helt har glemt hva vår rolle som helse- og sosialarbeider innebærer?

Gjennom flere år som nettopp helse- og sosialarbeider, slår det meg fremdeles hvor mye vi lar oss styre av våre vitnemål, posisjoner, alder m.m. for å stadfeste at vi er ‘kompetente’ yrkesutøvere. Både blant kollegaer for å styrke vår egen posisjon, men også når vi er i kontakt med de som trenger vår hjelp og kompetanse. Hva får oss eksempelvis til å tro at vi på en god måte klarer å lære bort betydningen av relasjonskompetanse til familier om vi ikke tilfeldigvis innehar den kompetansen selv?

Relasjonskompetanse er et heftig brukt begrep både innen barnevern og helsesystemet, og vi bruker det blant annet til å forstå hvorfor noen mennesker sliter mer enn andre til å både skape gode relasjoner og beholde gode relasjoner.

Min påstand er at alle mennesker ønsker å være uavhengig av offentlige hjelpetjenester. Når familier derimot først må krype til korset og be om hjelp, eller enda verre at de blir tvunget til å ha kontakt med hjelpeapparatet, så har vi som helse- og sosialarbeidere en forbasket plikt til å skape en relasjon med dem innenfor en ramme av respekt, ydmykhet og forståelse. Å være ydmyk og vise forståelse er langt ifra ensbetydende med å ikke være tydelig og bestemt, men handler mer om hvordan du presenterer deg selv og dine synspunkter som en tjenesteutøver med mye makt. I min verden er «menneskemøtet» ett av de fineste begrepene jeg kommer over. Øyeblikket når personer møtes for første gang. «Menneskemøtet» vil mange sikkert definere som den kontinuerlige kontakten vi har med familiene vi jobber med fordi det er så mange møtepunkt underveis. Jeg velger å snevre begrepet inn til kun å gjelde de aller første 15 sekundene du har idet du hilser på familien eller ungdommen.

Hvilke tanker har du gjort deg opp om dem i forkant, hvordan hilser du, hvordan er stemmeleiet ditt og hvilke ord bruker du for å presentere deg? Andre faktorer som blant annet blikket du har og hvor du faktisk velger å ta samtalen, er også med å definere hvordan dette menneskemøtet skal bli. Om jeg skulle slite med å få den såkalte ‘kjemien’ allerede på første møte så vil jeg påstå at det er min feil i 90 prosent av tilfellene, fordi jeg sannsynligvis har lagt for dårlig grunnlag til at familien vil ha videre kontakt med meg. Spesielt inn mot juletider som for mange er en ekstra sårbar tid bør dette være en god påminner om at det er mennesker vi jobber med. Om «menneskemøtet» varer i ca 15 sekunder, så er det en lengre prosess å opprettholde det. Den dagen vi tror at samhandlingen ‘går av seg selv’ og vi slutter å implementere familien i hva vi tenker, så er ikke det gode grunnlaget vi la i den første kontakten så mye mer verd. Da har vi bestilt en evig lang kamp for å komme i posisjon og vi vil garantert tape.

Familier og ungdommer i kriser er ikke der at vi kan forvente at de tar initiativ til samarbeid med oss, og vi må ikke la frykten for å bli skjelt ut skremme oss fra å prøve å ringe dem opp igjen. Den dagen vi bevisst prøver å skyggelegge frykt eller posisjonering gjennom dårlige interveneringer, da kan vi ta inn over oss at tiden for selvransakelse er kommet.

Uavhengig av vår utdanning eller posisjon så er det vår profesjonelle plikt å kjenne på, og kanskje også si ifra at vi ikke strekker til i noen situasjoner. Å kjenne sine egne begrensinger er den mest profesjonelle erkjennelsen vi kan vise.

Mine erfaringer er at vi har lang vei å gå, og kanskje spesielt innenfor kontorbarnevernet og institusjonsverdenen. Vi må slutte å stadfeste i enhver situasjon at alle helse- og sosialarbeidere er flinke og profesjonelle, det er vi faktisk ikke!

Mine utdanninger eller posisjon sier dessverre fint lite om meg som en god «menneskemøter» og relasjonsskaper. Jeg mener at vi ikke er flinke helse-, og sosialarbeidere før vi kan erkjenne våre svakheter og retter opp i dem. Som profesjonell tjenesteutøver bør jeg faktisk ikke forvente støtte for mine dårlige valg hvis jeg gang på gang opplever det samme negative utfallet fra mine handlinger.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.