Havvind-bonanza

Resultatet er at mange kommuner rigger seg for å få sin del av dette, ved å tilrettelegge arealer i strandsonen og markedsfører sine fortrinn. Et yndet konsept ser ut til å være å støpe mølle-fundamenter på land. Det går igjen på flere prosjekter som er presentert for potensielle vertskommuner. Dette er lite utprøvd i fullskala. Men både i Sodevika og på Jelsa ser man for seg bygging av slike fundamenter.

Det som imidlertid har vært bygd er Hywind Tampen, verdens største flytende havvindpark. Denne består av 11 flytende havvindmøller som skal levere strøm til Snorre- og Gullfaks-feltene utenfor Sunnmøre. Disse møllefundamentene er av «SPAR»-type, dvs en lang søyle, forankret i havbunnen, om lag sånn som de røde og grønne stakene som står i skipsleia. Da fundamentene til disse møllene ble produsert, ble bunnen og de første meterne støpt i tørrdokk på Stord verft. De ble så tauet til Dommersnes hvor de ved hjelp av glidestøp forlenget til 107 meter.

John Zahl

Da dette var gjort, ble fundamentene tauet til Gulen der resten av møllene ble montert. Her var det dypvannskai og en spesialkran for å montere mast og turbin-delene. Denne produksjonskapasiteten finnes altså i vår offshore-industri, og aktørene her har allerede forberedt seg for å tilby sine tjenester.

Når det gjelder bunnfast havvind, på dyp mindre enn 60 meter, er det forskjellige konsepter ute og går. Bunnfaste møller monteres som regel i deler, der de skal stå. Til dette brukes oppjekkbare skip/plattformer med store kraner, opptil 160 m løftehyde og 1200 tonn løftekapasitet. Disse vil ligge på stedet og motta deler og mølleseksjoner med sjøtransport. Det vil altså ikke være behov for store landanlegg.

For drift og vedlikehold planlegges det i dag boligplattformer flere steder, i tilknytning til vindparkene. Personell fraktes til og fra ved hjelp av helikopter slik som i oljesektoren, så terminaler for dette finnes allerede. Hvor en eventuell skipsbase for drift og vedlikehold vil bli lokalisert er ukjent, men sannsynligvis på Vestlandet der de første møllene skal installeres. De nødvendige omformerstasjonene og strømkabler for ilandføring er heller ikke på plass, og dette vil ta tid. I likhet med vannkraften vår, er behovet for arbeidskraft etter anleggs-og montasjefasen bemerkelsesverdig lavt. Selve det fysiske arbeidet vil dessuten være lagt til vindparkene til havs som for oljearbeiderne i dag, der bosted ikke betyr noe. Administrasjon, drift og andre kontoroppgaver kan legges nær sagt hvor som helst.

Per i dag er det 3 hovedleverandører av møller: Vestas, GE og Siemens. Disse har en lang historikk og en etablert produksjons- og verdikjede. Disse vil nok benytte denne kapasiteten for å få mest mulig av verdiskapingen. Vestas har robotisert sveising av møllemaster, Kristiansand Jernstøperi ble nedlagt etter at Vestas kom inn som eier og tok med seg deres unike teknologi hjem. Det er derfor ikke sikkert at mye produksjon vil bli lagt til Norge, bortsett fra fundamenter og nødvendig infrastruktur.

Hva er da muligheten for at nye aktører som ikke har annet enn ei utsprengt tomt å tilby, skal lykkes i denne konkurransen? Det er flere store verft og anlegg langs Sørvest- og Vestlandet som uten store investeringer kan gå i gang på kort varsel. Aker Solutions med Stord Verft er nevnt. CCB på Sotra har enorme områder til disposisjon. På Hanøytangen ble det bygget betongunderstell til Heidrun og Troll-plattformene. Westcon har store områder og dokk, i tillegg til å være nabo til en stor betongfabrikk. Alle har brakkerigger for å huse en stor og midlertidig arbeidsstyrke. Aibel i Haugesund har allerede store kontrakter innen havvind, og vil neste kunne se møllene på Utsira Nord når de kommer. Det er flere verft langs kysten opp til Trøndelag som er dyktige produsenter av jacket-konstruksjoner, et av konseptene for fundamentering av bunnfaste møller. Slike fundamenter brukes også til omformerstasjonene som sender strømmen i land.

Så gjenstår det å se hvem som får tildelt de utlyste konsesjonene. Danskene er verdens største på vindmøller. Går konsesjonen for Sørlig Nordsjø 2 til dem, er det ikke utenkelig at mange av aktivitetene blir flyttet dit. Danskse Tiesdal levere blant annet flytende møllefundamenter i stål.

Det kommer også stadig flere innvendinger mot havvind. NVE varsler at dette pr. i dag ikke er lønnsomt, spesielt ikke flytende møller. Også miljø, hav- og fiskerisektoren ser negative sider ved havvind. Skal i tillegg urørt natur ofres på ren spekulasjon, kanskje til ingen nytte, bryter dette med den nylig inngåtte Montreal-avtalen om stopp og reversering av naturtap. Kanskje på tide med en mer nøktern og realistisk vurdering av tempo og muligheter her?