Denne uro

For tiden skrives og diskuteres det ofte om hvor riktig eller tilfeldig det er at så mange flere barn får diagnosen ADHD. Seks ganger flere barn får nå diagnosen enn for få år siden. Det er også store geografiske forskjeller, hvor i landet du bor. Er det opp til den enkelte lege eller psykolog, er det blitt skolepolitikk? Jo flere med ADHD-diagnose, jo mer hjelp i klasserommet? Eller kan det være at vi snevrer det å være normal, ikke passer inn i skolen for alle barn lenger?

Jeg vil presisere at dette handler i hovedsak om min udiagnostiserte uro. Mange barn og voksne har fått et mye bedre liv med å bli diagnostisert og medisinert.

Jeg har omfavnet min uro, min veldige energi, mine impulser og temperament. Men det har ikke alltid vært sånn. Det har også hatt sine konsekvenser.

Det har vært mye fart og glede, mange impulsive handlinger som ikke alltid gikk så bra . Og skam.

Da jeg var liten, på slutten av 1950-tallet, gikk jeg på barnehage som jeg elsket. Jeg fikk ta den plassen jeg trengte både ute og inne sammen med en brokete gjeng små personligheter og kloke, rause voksne.

Det var Truls som gråt hver gang vi sang «Historien om den uheldige mann». Han gråt så fælt at vi ikke kunne synge den når han var tilstede. Men når han var borte, ropte vi begeistret i kor: «Nå kan vi synge den, for nå er ikke Truls her!»

Det var nydelige Torill som jeg ikke kan huske sa noe som helst, der hun satt med nydelige angoragensere fra Amerika. Og så var det meg, som av og til fikk stå på stolen ved siden av tante Karen og synge. Da hadde jeg fått «metta mi» med oppmerksomhet for en stund!

Det ble litt mer komplisert med å ha «lopper i blodet» på skolen. Jeg var glad i å lære, men også i å formidle!

Da vi fikk vår første ABC, satt alle andektig og bladde forsiktig i den fine boken med en glinsende forside hvor det var avbildet en fargerik hane.

Ingen respons å få for mine betraktninger om den fine boken. Så da reiste jeg meg like så godt opp på pulten med en fargeblyant og tegnet vilt og galt kruseduller på tilfeldige sider i boken mens jeg ventet på en slags applaus. Den kom ikke. Bare forskrekkede øyne og noen fnis.

Det eneste jeg oppnådde, var å angre hver gang, hele året når jeg bladde fordi de sidene. Jeg gledet meg til vi var ferdig med den og kunne få en ny, fin. Neste år.

Hvert halvår fikk vi med en lapp hjem om hvordan vi greidde oss på skolen. På min sto det alltid: «Elen er flink og snill, men hun prater og forstyrrer mye i timene».

Ofte ble jeg sendt på gangen.

På gangen var det stille, trist og flaut. Så jeg sto mest med ansiktet mot veggen og knaggene. Og lærte meg bumerkene og navnene utenat for å få tiden til å gå. Av og til kom det lærere forbi i gangen: «Næmmen, er du sendt på gangen igjen, du, da.» Spesielt en gammel frøken måtte komme med en liten moralpreken om lydighet og oppmerksomhet i tillegg. Hver gang, bare for å gni det inn.

Hjemme hadde vi av og til besøk av en gammel, ugift lærerinne, tante Ågot. Mor formante meg hver gang: «Prøv nå å være rolig og snill når hun kommer!» Jeg prøvde så hardt og var sikker på at jeg hadde vært så snill. Men neida: «Jeg skjønner ikke hvorfor du alltid må være så umulig når tante Ågot er her!» Ny skam.

Hver andre juldag var familien hos fars søster som var gift med en snill, men streng mann. Der var det to fettere. Og i tillegg til mine tre brødre var det fem gutter og meg. Fetterne hadde flott elektrisk togbane. Og der fikk ikke jenter lov å være med. Så hva gjør da en femåring som ikke har noe å gjøre? Jo, hun begynner å danse rundt juletreet. Det går fortere og fortere. Til juletreet velter. Mor greidde aldri å glemme å fortelle hvor flau hun ble.

Senere, på trinnene for realskole og gymnas, fikk det større konsekvenser å skravle og være ukonsentrert, og karakterene ble deretter, både faglig og i Orden og Oppførsel, som vi fikk karakterer i den gangen. En «kul» fransklærer sa til og med at de som ikke ville lære fransk og heller strikke og skravle, de kunne gå på Møllhausen og drikke kakao. Det ble kakao på meg, og jeg kan ikke fransk.

En gang, i engelsktimen i 2. klasse på gymnaset, satt jeg med boken min med overskrevet oversettelse, som vi alle gjorde. Da kom lektor Tørrpinn bort til meg, kledd i dress og vest. Og med sin ubevegelige mine, ga han meg sin bok. Uten oversettelse. Vær så god!

Da tente jeg på alle pluggene over urettferdigheten jeg syntes det var, slengte boken hans i pulten og ropte: «Dra til hælvete!» Med ekstra langt trykk på æ. Jeg var i opposisjon og ekstra tøff i trynet på den tiden.

Og da var jo selvfølgelig det toget gått for alltid. Utvist. Skammen min, sorgen til moren min.

På sett og vis ble konsekvensen av den elendigheten det at jeg flyttet fra Oslo til Sørlandet, til hippieliv, kjærlighet, utdanning og barn. Så noe godt kom ut av det, kan jeg jo smile av nå i ettertid.

Siden har det vært mange tilfeller der jeg skulle ha ønsket at impulskontrollen hadde virket litt bedre, at jeg kunne greid å ta mindre plass. Det har vært psykologtimer, gråt og mer skam. I dag, som en snart sytti år gammel dame, har jeg kvittet meg med den skammen. Jeg har akseptert den jeg er. Med en diagnose hadde noe kanskje blitt lettere, ting hadde falt på plass litt tidligere. Akseptert uroen og den tidvise mangel på konsentrasjon over lite lystbetonte oppgaver.

Likevel, jeg har alltid fått gjort mye, stått på som «harde møkka». Jeg kommer ikke til å gråte over alt jeg ikke turde gjøre, jeg har danset på bordet, sunget og ledd høyt, drukket mye vin, vært en livlig og barnlig mor og pedagog med en stor toleranse for støy og spillopper. Jeg er blitt kalt superbestemor for all energien jeg har.

I Vamps sang :"Denne uro" avslutter de med: "La min uro forbli".

Det synes jeg er fint.