For å redde sitt eget skinn har han tatt nye personer og partier inn i sin regjeringskoalisjon – og det er blant annet personer som tidligere har vært regnet for altfor ekstreme eller rasistiske til at de har fått lov til å bli valgt til Knesset, og langt mindre å sitte i en regjering.
Israel har nå fått en regjering så ekstrem politisk og religiøst at den sier høyt det som tidligere sionistiske ledere har «pakket inn» i «spiselig» språk/propaganda for sine støttespillere i Europa og USA, nemlig at de nå skal ta/annektere enda mer av det okkuperte landområdet, og fordrive palestinerne så godt de kan.
Itamar Ben-Gvir fra Otzma Yehudit (Jewish Power) som nå er blitt minister for sikkerhet – blant annet for de okkuperte områder – har røtter til det tidligere forbudte partiet Kach, partiet til terroristen og rasisten rabbi Meir Kahane, som blant annet har sprengt terrorbomber mot propalestinske organisasjoner i USA. Ben-Gvir har hedret Kahane-tilhengeren og terroristen Baruch Goldstein, som skjøt og drepte 29 palestinere i bønn i moskeen i Hebron i 1994. Ben-Gvir har prydet stua si med bilde av terroristen, og mener han bør hedres som en helt – i kampen for et rent jødisk kontrollert Judea og Samaria – dvs på Vestbredden.
Andre av Netanyahus kolleger er så rasistiske og homofobe at Israel kan glemme sin aktive PR-kampanje angående homofili – hvor de ved såkalt «pink washing» skal vise verden hvor liberalt og fritt Israels demokrati er.
Netanyahus nye finansminister, som også skal ha en slags bistilling i forsvarsdepartementet, Bezalel Zmotrich, har kalt seg selv «fascistisk homofob», og kaller «Pride-parader verre enn bestialitet». Han har arrangert alternativ Pride-parade med esler og geiter, og han har blant annet gått til fysisk angrep på homofile. Han har krevd adskilte fødeavdelinger for jødiske og palestinske kvinner – og krever selvsagt full jødisk overtagelse og kontroll med de okkuperte områder. Steinkastende palestinsk ungdom mener han at politiet skal skyte for å drepe («shoot to kill»). Det skal selvfølgelig ikke gjelde for israelske settlere, som stadig kaster stein på palestinske bønder.
Netanyahus nye finansminister Bezalel Zmotrich har kalt seg selv «fascistisk homofob», og kaller «Pride-parader verre enn bestialitet». Han har arrangert alternativ Pride-parade med esler og geiter, og han har blant annet gått til fysisk angrep på homofile.
Det israelske «demokratiet» trues også av lovforslag som skal redde Netanyahu fra domstolene, nemlig at Knesset skal kunne oppheve dommer fra Høyesterett. Dermed kan menneskerettighetene få enda trangere kår enn nå.
Men denne rasismen og mangel på demokrati er bare en naturlig følge av at sionistene i alle år har planlagt for at jødene skulle overta Palestina – og presse i hvert fall det meste av den arabiske befolkningen ut fra Palestina.
I mer enn hundre år har de planlagt for dette, og tatt stadig mer land. Denne settlerkolonialistiske bevegelsen har vært dypt rasistisk fra starten av. De skjønte tidlig at de trengte å støtte seg til en «Iron Wall» – en «jernmur av bajonetter» – dvs. ha en stormakt i ryggen – når de selv organiserte seg og planla for overtakelsen av landet. De brukte kolonimakten Storbritannia til dette i 30 år, inntil britene trengte arabernes støtte i krigen mot Tyskland – og begynte å begrense jødisk innvandring til Palestina. Da begynte jødiske grupper med terrorbombing og attentater mot sin tidligere støttespiller.
Da de for 75 år siden, i 1947/1948, fordrev mer enn 700.000 palestinere fra deres hjem i den delen av Palestina som FN hadde gitt jødene, sa den sionistiske propagandaen at jødene måtte forsvare seg for ikke å bli utslettet av araberne i et slags nytt «holocaust» – samtidig som deres leder og etter hvert statsminister, Ben Gurion, skrev til sine diplomater at han overhodet ikke fryktet de desorganiserte palestinerne og de nylig opprettede svake araberstatene.
Israel fikk blant annet våpen fra Østblokken/Tsjekkoslovakia, godt hjulpet av Stalin og det israelske kommunistpartiet. Den kalde krigen var i gang, og USA og Sovjetunionen kaptes om innflytelse i Midtøsten, og var av de aller første til å anerkjenne staten Israel, da Ben Gurion erklærte staten opprettet få timer etter at britene forlot Palestina 15. mai 1948. Da var alt de første 200.000 palestinere drevet ut fra sine byer og landsbyer – etter at FNs delingsplan for Palestina ble vedtatt 29. november 1947.
FN-planen var ikke tenkt å ende i slik etnisk rensing med massemord, plyndringer, voldtekt og utdriving fra hus og jord. Men jødene – som bare eide 11 prosent av jorda og utgjorde kun 35 prosent av befolkningen i Palestina i 1947, var av FN tildelt 56 prosent av landet – og de tok 20 prosent til av palestinernes del – og endte opp med 77 prosent, inntil de i 1967 – slik de lenge hadde planlagt/ønsket – okkuperte resten.
Og slik har planen vært for mange sionister – helt fra de av britene i Balfourerklæringen i 1917 ble lovet et hjemland i Palestina – men at det ikke skulle gå ut over rettighetene til de som allerede bodde i landet. Det siste satset de jødiske lederne på at britene og verden etter hvert skulle glemme.
AKTUELLE LENKER
https://en.wikipedia.org/wiki/Balfour_Declaration
https://en.wikipedia.org/wiki/Itamar_Ben-Gvir
https://en.wikipedia.org/wiki/Bezalel_Smotrich
https://en.wikipedia.org/wiki/Kach_(political_party)#cite_note-43
https://www.972mag.com/schoolyard-film-lebanon-israel-nakba/
https://en.wikipedia.org/wiki/The_Ethnic_Cleansing_of_Palestine
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.