Aldri har det vært viktigere å vise solidaritet med palestinerne enn nå, hvor verden opplever et massivt angrep på den palestinske sivilbefolkninga. Etter 75 år drøftes det om FN har utspilt sin rolle – de har ikke makta å redde palestinerne fra katastrofen. Siden FNs delingsplan ble lagt fram i 1947, har palestinerne gjennomgått et felles kollektivt traume knytta til opprettelsen av staten Israel. 29.november er en skamplett i verdenshistorien.
De mest kjente kollektive traumene er antakelig jødenes Holocaust og bombinga av Hiroshima og Nagasaki i Japan, i tillegg til store naturkatastrofer. Det kollektive palestinske traumet startet i 1948 med Nakbaen, katastrofen, hvor flere tusen palestinere ble drept, hundrevis av landsbyer totalt ødelagt og over 750 000 palestinere flyktet fra hjemmene sine. De flykta internt i Palestina eller til nabolandene. Et resultat av denne katastrofen er et stort traume som har gått i arv gjennom generasjoner. Okkupasjonen er stadig pågående, volden mot palestinerne er konstant, arrestasjonene skjer daglig, drapene blir stadig grovere og øker i omfang, konfiskeringen av landområder øker, det kommer stadig nye regler og lover som gjør at palestinerne ikke kan være trygge på hva som skal skje i morra. Alt dette er eksempler på den pågående nakbaen, det pågående traumet, som palestinerne opplever.
29. november er en skamplett i verdenshistorien.
Drapene på sivile, og spesielt barn, angår alle palestinere. Angrepene på Gaza har økt og blitt grovere siden den andre intifadaen i 2000, og palestinerne lever nå enda mer adskilt fra hverandre - i Gaza, Jerusalem, Israel, på Vestbredden og i flyktningleirene. Dette gjør det vanskelig for palestinere å holde kontakten med hverandre. Muren og kontrollpostene på Vestbredden gjør hverdagen vanskelig. Folk splittes og kommer seg ikke alltid på jobb, på skolen eller til universitetet. Men de er samlet i det kollektive traumet, i Palestina og utenfor Palestina.
Både direkte og indirekte hendelser kan gi traumer. Man har kanskje selv blitt skadet eller har mista noen, eller man har familie som har mista noen. Man kan oppleve at noen blir drept, eller se på at eget eller andres hus blir revet. Folkemordet i Gaza og plyndringen av Vestbredden gjør at traumet fortsetter. Det har stor effekt både på palestinerne selv, men også på de som bryr seg om og er opptatt av den palestinske saken, ikke minst aktivistene. Den psykiske effekten på palestinere som bor utenfor Palestina viser seg i form av maktesløshet. Når okkupasjonen ikke opphører, når folkemordet ikke stoppes, øker traumet. Traumene til palestinerne forblir ofte konstante og ubehandlede.
Behandlere som jobber med psykisk helse, har det også vanskelig. De kan ha opplevd direkte traumer selv, eller de prøver å hjelpe andre som har opplevd traumer. De utsettes derfor for et sekundærtraume, og hvordan kan en behandler - som selv er traumatisert - hjelpe en som er traumatisert?
Negative effekter er at okkupasjonen påvirker alle palestinere. Traumer som følger av okkupasjonen kan føre til mer sensitivitet, mer depresjon, mer angst, at man føler mer usikkerhet for framtida - eller at man har fysiske plager og sykdommer i tillegg til psykiske. Traumatiserte mennesker har lettere for å utvikle fysiske plager, enn mennesker som ikke har opplevd traumer.
Positive effekter på det pågående traumet som palestinerne erfarer, er at man ser et samfunn hvor man bryr seg. Palestinerne tar godt vare på hverandre, «all for one, one for all». Folk bygger en kollektiv identitet når de vektlegger egen kulturbakgrunn. Mange palestinere er høyt utdanna. De motvirker også forstyrrelser på det individuelle planet ved å studere. Det å utdanne seg hjelper en også til å forstå seg selv og andre på en bedre måte. Man kan lære å forstå de fysiske og psykiske plagene hos seg selv og andre, og blir kanskje mer åpen for å spørre etter hjelp ved behov.
Hva er det som gjør at palestinerne fortsetter å kjempe, etter 75 år? Den kollektive identiteten oppmuntrer og hjelper palestinerne til å velge å kjempe mot okkupasjonen. Det føles som en beskyttelse, det at de er sammen om kampen. Når familien og samfunnet står sammen, reduseres effekten traumet har på dem, de har muligheten til å hjelpe i stedet for å dømme. De blir inkluderte og forstått i sin frustrasjon. Religion eller en politisk plattform kan være med på å styrke og bygge den individuelle identiteten. Palestinere bygger også forsvarsmekanismer for å holde ut traumene de er utsatt for. Du kan oppleve at en palestiner som har vært i fengsel eller har mista noen i familien likevel smiler, arbeider, sosialiserer seg - og drømmer om en bedre framtid. Sånn kan de fortsette å leve så normale liv som mulig, selv om de lever i en unormal virkelighet.
Muligheten for å holde ut traumene er forskjellig fra person til person. Det vil være behov for mye tid og ressurser for å hjelpe palestinerne, nå og i framtida, hjelpe dem til å gjøre en endring for seg selv og for samfunnet. Men for å behandle traumet og hjelpe de som er traumatisert, trenger man å fjerne årsaken til traumet. For palestinerne er årsaken til traumet den ulovlige israelske okkupasjonen og blokaden. FN-dagen minner oss på at vi markerer det palestinske kollektive traumet i dag.