Mange av oss som er velgere til kommunevalget i Kristiansand, har friskt i minne rabaldervalget for fire år siden. Ikke minst ble finansmannen Nicolai Tangens donering av en samling på nå rundt 4500 verk med modernistisk nordisk kunst fra perioden 1930-1980 og etablering av Kunstsilo på Odderøya et ikon hos motstanderne på hva de etablerte politiske partiene foretok seg av «feilprioriteringer» og «grovt sløseri».
Motstanderne stilte spørsmål om alt fra kvaliteten på kunsten, på de beregnede årlige besøkstallene på 150.000, på hvordan Tangen hadde skaffet seg sine milliarder via bruk av de såkalte skatteparadisene på Cayman Islands, på Tangens motiver ved gaven, på selve disposisjonsretten til kunstsamlingen og på utgiftsfordelingen ved ombyggingen av den gamle kornsiloen. Pengeverdien av samlingen er i dag antatt å ligge på over 400 millioner.
En av de positive sidene ved diskusjonen i 2019, var at Tangen-stiftelsen gikk inn og garanterte med fem millioner pr år om inntektene blir mindre enn det som er beregnet. Selve rehabiliteringen av den gamle kunstsiloen nærmer seg 600 millioner. Ved bruk av så store offentlige midler er det både betimelig og nødvendig med et kritisk blikk og kritiske diskusjoner i offentligheten.
Som et apropos til Kristiansands bruk av kommunale penger på Kunstsilo, kan nevnes at Oslo kommune totalt har investert totalt 180 millioner kroner i den helt nyåpnede Klosterenga skulpturpark, mens Kristiansand kommune har bevilget 52 millioner til rehabilitering av selve kunstsiloen.
Dessverre var diskusjonen før forrige kommunevalg sterkt polarisert og i stor grad preget av sjikane, og usakligheter, med noen hederlige unntak. Ved årets valgkamp er det imidlertid en påtagelig stillhet rundt pengebruken til Kunstsilo.
Debatten og motstanden rundt Kunstsilo har sin klare parallell til den voldsomme debatten man hadde rundt etableringen av skulpturparken på Ekeberg i Oslo i 2013. Her fikk eiendomsinvestoren Christian Ringnes kraftig motstand både for rasering av skogen på Ekebergåsen, for innholdet og skulpturene, og flere debattanter var motstandere av private donasjoner.
Ringnes har så langt brukt over en halv milliard på prosjektet. Et forskningsprosjekt har vurdert prosessen rundt etableringen av skulpturparken, og i Forskningsnyheter fra OsloMet konkluderer de med at «Da parken omsider åpnet for allmennheten, ble det derimot stille.»
Kunstsiloen åpner først til neste år, men vi kan spørre oss om ikke den store stillheten allerede har inntruffet!
Om kunstsiloen blir en suksess eller ikke, vil være avhengig av øynene som ser og hvilke verdier man legger til grunn for vurderingene sine. Noen vil primært være opptatt av verdiene ved det kunstneriske utbyttet, noen vil være opptatt av hvordan Kunstsilo påvirker omdømmet til Kristiansand, noen vil være opptatt av de nye og kreative arbeidsplassene som skapes. Andre vil være opptatt av Kristiansand som kulturdestinasjon og de økonomiske ringvirkningene Kunstsilo skaper for hoteller, restauranter og butikker.
Munchmuseet hadde i fjor hele 850.000 besøkende. Halvparten av de besøkende var turister. I følge Innovasjon Norges markedsundersøkelse fra 2014 har norske kulturturister både et høyere gjennomsnittlig døgnforbruk og høyere totalforbruk enn øvrige ferieturister. Det er i den sammenhengen tankevekkende at Sørlandet i en undersøkelse i regi av Visit Sørlandet (2022) oppfattes som den minst attraktive regionen i Norge å besøke utenfor sommermånedene. Dette vil Kunstsilo kunne endre på.
Det er tankevekkende at Sørlandet i en undersøkelse i regi av Visit Sørlandet (2022) oppfattes som den minst attraktive regionen i Norge å besøke utenfor sommermånedene. Dette vil Kunstsilo kunne endre på.
Et forhold som imidlertid er lite påaktet, er betydningen av Kunstsilo som en ny og helt sentral del av Kristiansands kulturelle infrastruktur som bidrar til å trekke unge, høyt utdannede mennesker til byen og regionen. Eller som førsteamanuensis Jonas Stein, Universitetet i Tromsø og tidligere medlem av Demografiutvalget, påpeker i en nylig kronikk i Aftenposten: Tradisjonelt har faktorer som bedre jobbmuligheter og tilgang til høyrere utdanning vært sentraliseringsdriverne. Nå ser dette ut til å endre seg: «Mye tyder på at faktorer som større kultur- og idrettstilbud, bedre infrastruktur og tjenester samt større valgmuligheter for å finne seg partnere og nye venner trekker folk mot byene.»
Kunstinstitusjoner er kjent for å skape debatt, ikke bare blant politikere. Det så vi ikke minst i den nylig hissige mediestormen rundt de to anonyme og satiriske bildene – inspirert av Leonardo da Vinci – som ble hengt opp på infoveggen til kunstsiloen og i bystyresalen. Det er ingen grunn til å regne med at dette er den siste offentlige debatten rundt Kunstsilo.
Professor Ricard Florida, en av verdens fremste forelesere om byutvikling, sier at skrekkscenariet for en by er å oppfattes som kjedelig. Kanskje blir dette en av de viktigste oppgavene å motvirke for den nye kunstsiloen.