Kulturkrigen bak fronten

Vi vet mye om hvordan Russland har begrunnet og legitimert sin såkalte «militære spesialoperasjon». Den skal blant annet ha hatt som mål å demilitarisere og «denazifisere» Ukraina, å «frigjøre» landet fra et politisk lederskap som «ikke representerer det ukrainske folk», og å stanse et «folkemord» og en utvisking av russisk språk og kultur i Ukraina.

Putin har gjentatte ganger hevdet at det historiske grunnlaget for en ukrainsk stat ikke finnes og at russere og ukrainere er ett folk, én nasjon. Slike påstander er basert på selektiv historieskrivning og ren historieforfalskning. Det er ikke opp til Putin å bestemme hva Ukraina skal være eller hvordan ukrainere skal forholde seg til historiske og kulturelle bånd til Russland. Likevel prøver Putin å bruke historien til å legitimere målet om å «beskytte» russere i Ukraina og å «gjenforene» områder som han mener hører naturlig sammen.

Morten Jeppesen

Universitetslektor i statsvitenskap, UiA

Krigen har ikke gått slik Putin så for seg. Likevel er det et faktum at Russland nå er i ferd med å etablere realiteter på bakken i de okkuperte og annekterte områdene som det vil være svært vanskelig å forhandle bort i en eventuell fremtidig fredsavtale. Disse realitetene omfatter tiltak av militær, politisk, juridisk, økonomisk og kulturell karakter.

Det er blant annet gjort endringer i den russiske grunnloven som formaliserer folkerettsstridige innlemmelser av ukrainsk territorium i Den russiske føderasjon. I disse områdene utstedes det pass til innbyggerne som gjør disse til russiske statsborgere. Slik tilskriver Russland seg en «rett» til ikke bare å beskytte disse borgerne, men også til å bruke alle midler for å forsvare områdene rent militært. Personer som ikke frivillig tilegner seg russisk pass og statsborgerskap, står i fare for ikke å få arbeid, utbetalt pensjoner eller tilgang til sosiale tjenester.

Videre etableres det politiske og administrative institusjoner som knytter de annekterte områdene til Russland. Det innføres russiske lover og russisk valuta. Arkiver beslaglegges. Kulturminner ødelegges eller fjernes. Museer tømmes for klenodier. Demografien endres. Innholdet i skolen tilpasses nye mål.

Listen kan gjøres lenger. Russland jobber i dag systematisk og målrettet med å russifisere okkuperte og annekterte områder. Med våpen og penn viskes deler av Ukrainas historie og kultur bort.

Tankene går til George Orwells «1984»: «Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden. Den som kontrollerer nåtiden, kontrollerer fortiden». Putin forsøker å fjerne grunnlaget for en fremtidig ukrainsk nasjonal identitet i det sørlige og østlige Ukraina.

Militært klarte Russland i 2023 å stanse den ukrainske motoffensiven. Kostnadene har vært enorme. Så mye som 300.000 russiske soldater kan være drept eller såret uten at Putin ser ut til å bry seg nevneverdig om dette. Også de materielle tapene har vært store. Det vil trolig ta mange år å bringe Russlands militære kapasitet opp på førkrigsnivå. Russland vil dessuten være en pariastat for den vestlige verden i overskuelig fremtid. Dette vil legge begrensninger på landets økonomiske utvikling fremover.

De økonomiske utfordringene for Russland har likevel vært mindre enn vestlige land kalkulerte med da man innførte et omfattende sanksjonsregime. Mye av handelen med Vesten er blitt erstattet av handel med andre land. Et flertall av verdens land deltar ikke i sanksjonene. Mange land har også vært tilbakeholdne med å kritisere Russlands brutale angrepskrig. Putins ønske om å svekke USAs og Vestens globale innflytelse finner gjenklang både hos andre stormakter og i andre deler av verden.

Det er vanskelig å se for seg at Russland vil kunne inngå en fredsavtale med Ukraina som innebærer full tilbaketrekning fra alle okkuperte og annekterte områder. Et slikt scenario vil bare kunne komme i forlengelsen av en fullstendig russisk kollaps og tap i krigen. Krym-halvøya fremstår som en særlig utfordring. Her kan Russland komme til å kjempe til siste mann.

De langsiktige konsekvensene av krigen vil naturligvis avhenge av krigens videre gang. Ingen av partene ser i dag ut til å være i stand til å få et avgjørende militært gjennombrudd. Kanskje vil en våpenhvile eller fredsforhandlinger etter hvert tvinge seg frem. En eventuell fredsavtale vil trolig innebære at begge parter må oppgi sine primære målsetninger. Putin vil kunne se på dette som en delvis seier.

Krigen har snart pågått i ti år. Det fremstår i dag som sannsynlig at Russland kan komme til å stå igjen som «vinner» av krigen i form av territorielle gevinster på Ukrainas bekostning. I så fall vil han også ha lyktes med å fjerne noe av grunnlaget for en fremtidig ukrainsk nasjonal identitet som også omfatter annekterte områder i det sørlige og østlige Ukraina. Hvorvidt disse gevinstene har vært verdt krigens pris, er trolig mindre viktig for Putin.