At jeg var urolig for den norske velferdsmodellen. «Nå bryter den sammen», erklærte jeg. Han hevet øyebrynene da jeg utdypet: «Vi tilpasser oss bare Helsepersonellkommisjonens budskap om at bemanningen i helse- og omsorgstjenestene blir strammere fremover». Mannen kikka ned da jeg fortsatte: «Tjenestene er jo alt nå så underbemanna at kommunene må bryte loven. Blir det verre vil folk med penger ty til markedet. Norge blir et annet samfunn».

Nå var det mannens tur til å snakke. Det er ikke ordene hans jeg husker, men inntrykket mitt av holdningen bak. Som om han egentlig sa: «Har du ikke fått med deg at vi er kommet videre fra det stadiet nå? At det som nå gjelder er å tenke nytt, annerledes? Jobbe smartere? Har du ikke hørt om de demografiske endringene?».

Nedlatende ord går ofte inn på meg. Men ikke nå. Ikke så mye, i hvert fall. Jeg forestilte meg nemlig at den selvsikre tonen tilhørte en mann fra 1980-tallet. Som nettopp hadde kjøpt sin første vannseng. På 80-tallet kjøpte mange vannseng hvis de fulgte med i tida. Vannsenga var et statussymbol som skulle forbedre søvnkvaliteten drastisk. Så, etter kort tid, forduftet vannsengene. «Hvorfor forsvant vannseng» googla jeg nettopp. Kvinneguidens nettforum oppga to hovedårsaker: 1) Vannsenga var vanskelig å ligge i, og 2) Sengekos var nesten håpløst.

Vannsenga var altså hypermoderne, men ubrukelig til det senger trengs til. Sånn er det også, tror jeg, med de «nye, smartere og annerledes» arbeidsformene

Vannsenga var altså hypermoderne, men ubrukelig til det senger trengs til. Sånn er det også, tror jeg, med de «nye, smartere og annerledes» arbeidsformene som skal prege fremtidens strammere bemannede helse- og omsorgstjenester. Som forsker leser og hører jeg om disse i forskningsartikler, stortingsmeldinger, utredninger, i møter og på konferanser. Ofte er jeg bare stille da. Man kan jo ikke gå rundt og kverulere hele tida.

Men innvendig er jeg ikke stille. Jeg så jo at vannsengene ikke revolusjonerte nattesøvnen. Og jeg tror ikke at en strammere bemannet helse- og omsorgstjenestene vil revolusjoneres på noen god måte av teknologi, oppgavedeling, samskaping, mer ansvar til pårørende og frivillige – eller av metoder som skal gjøre folk så sterke og friske at de aldri mer må belemre fellesskapet med sykdom eller svakhet.

Dette er vannseng-idéer. De feier over landet i seiersrus nå. Får oss til å gjøre nye ting. Liste oss inn på soverommet. Sette oss på huk ved den gode, gamle senga. Dytte i den, løfte på den, mumle at den er vel ubrukelig da, når så mange behandler den slik. Sakte bærer vi den ut av soverommet, ut av samfunnshuset. Forsiktig rydder vi plass til en ny modell.

Noen var skeptiske en stund. Noen skrev en motmelding til Helsepersonellkommisjonen. Men nå har vi mørna. Nå har så mange sagt så lenge at vannsenga må inn. Vi resignerer. Godtar at det offentlige skal gjøre mindre og pårørende og frivillige mer. At folk må ha penger i fremtiden, så de kan kjøpe hjelp. Sånn er det vel bare da. Det er vel de demografiske endringene.

Noen protesterer nå, hører jeg. Joda, sier de, de ønsker seg nok nye arbeidsformer, teknologi og samskaping og slikt. Men en markedsbasert velferdsmodell har de aldri bedt om. Og det stemmer jo. Kjærligheten til den gamle velferds- og samfunnsmodellen er sterk i Norge. Verken Helsepersonellkommisjonen eller noen andre kan derfor si de med vilje vil skrote den. Poenget er bare at dette blir konsekvensen av å bemanne kommunale helse- og omsorgstjenester strammere. En annen velferdsmodell dukker da opp og inn i livene våre, på tilsynelatende uforklarlig vis. Den gamle modellen forsvinner, tilsynelatende like uforklarlig. Alt mens vi forteller hverandre at dette var tvunget frem av kjølige, vitenskapelige årsaker. Det var en kommisjon, bare, som sa det.

I virkeligheten tar vi et stort, stort politisk valg her. Statistisk Sentralbyrå (SSB) utarbeidet statistikk Helsepersonelkommisjonen baserte seg på, og fremstilte ikke kommisjonens konklusjon som nødvendig. Å gå for strammere bemanning er altså ikke noe vi gjør fordi vi må. Men fordi viljen til å prioritere god offentlig omsorg mangler.

Hele samfunnet vil forandres av dette valget. Forskningslitteraturen om den norske velferdsmodellen knytter den til samfunnsforhold mange nordmenn er stolte av. Dette gjelder for den sosioøkonomiske likheten, som i sin tur har ringvirkninger for folkehelsa og kriminalitetsnivået. Det gjelder for likestillingen mellom kjønnene, det lave korrupsjonsnivået og de høye nivåene på trivsel og lykke. Lar vi velferdsmodellen ryke, vil mye annet gå med i dragsuget.

Jeg snakka altså med en mann her om dagen. Smilet hans gjorde meg nok litt motløs, tross alt. Men så snakka jeg med en dame. Hun hadde tretti års fartstid fra hjemmetjenesten. «Hvordan blir det å jobbe i hjemmetjenesten fremover når hver ansatt får ansvar for flere pasienter?», lurte jeg. Hun smilte ikke. Ansiktsuttrykket hennes minna mer om noe Munch kunne malt. Da vendte kampviljen min tilbake.

Og akkurat nå ser jeg oss derfor for meg slik:

Vi som hører hjemme i dette samfunns-huset er på vei ut i gangen sammen, bærende på den gamle senga vår. Velferdsmodellen skal ut. På trappa venter en splitter ny vannseng. En markedsbasert velferdsstat. Veien er kortest dit.

Allikevel har jeg et forslag: Hva om vi samler oss om en rampestrek? Vi røver den gamle senga tilbake. Inn igjen på soverommet med den. Etterpå setter vi oss ned sammen. Avtaler å koste på den senga en real oppussing. Og lover hverandre at heretter skal vi vedlikeholde den.

Jeg vet nemlig ikke om jeg holder ut å sitte og se på når den vannsenga skal inn på soverommet.