Kultur- og likestillingsminister Trettebergstuen åpnet den politiske kampdagen på NRK med tallet 88 prosent og kronikken «Så er vi i gang igjen». Nivået hennes er ikke en minister verdig, og ville fått karakteren 3 selv i woke-fagene i den norske, venstreradikale likhetsskolen.
Med politisk kynisme, splittende retorikk og emosjonelle undertoner formidler hun kampanjens mål om å spre følelsen blant kvinner av å bli snytt for lønn. En rosa såpeboble av moralistiske anklager mot mannlige undertrykkere henger beleilig igjen i luften.
Men premisset for likelønnsdagen er bygd på en syltynn analyse av simpel korrelasjon mellom kjønn og inntekt, fremstilt uten verken kontekst eller intellektuell integritet. Trettebergstuen er ikke interessert i å diskutere de faktiske årsakene bak lønnsgapet, eller det faktum at lønnsgapet forsvinner nærmest totalt når viktige faktorer tas høyde for. Hun nekter å ta imot faglig kritikk, og forsøker tvert om å stemple og utdefinere alle som våger å tenke dypere enn hennes egen ideologi. Hun utelater også de samfunnsfaglige, psykologiske og økonomiske oppfølgingsspørsmålene som er naturlige å stille hvis man faktisk ønsker å adressere lønnsgapet mellom menn og kvinner i Norge.
Premisset for likelønnsdagen er bygd på en syltynn analyse av simpel korrelasjon mellom kjønn og inntekt.
Det hele tar utgangspunkt i et for lengst foreldet syn på kvinner og kjønnskamp. I feministisk 70-tallsstil ses kvinnen som identisk med mannen, og samtidig som et stakkarslig offer som verken kan tenke, velge, forhandle eller jobbe uten statens hjelp. Etter et halvt århundre med ideologisk propaganda har den moderne kvinne fremdeles ikke skjønt sitt eget beste, og tar fortsatt håpløst kvinnelige livsvalg – slike valg som altså produserer det nå kjente lønnsgapet.
Men den gamle likestillingskampen for at kvinnen skal bli lik mannen kolliderer med ministerens nye kjønnsnøytrale univers hvor kjønnskategorier er opphevet og kjønn er blitt en flytende følelse. Også denne ideologien har tatt pent farvel med virkeligheten. Biologi, psykologi, logisk sammenheng og sunn fornuft ligger igjen på historiens skraphaug.
Én ting er klart; ministerens mål er ikke å øke kvinners frihet, og hennes tilnærming til arbeids- og familiepolitikk er ikke liberal. Et av landets mektigste mennesker bryter seg inn i innbyggernes privatliv og familieliv med største sosialistiske selvfølge og later som at hun er sjokkert over fornuftsbasert motstand. Både hun og likelønnsdagen oppkonstruerer en kjønnskonflikt for å legitimere en feministiske utopi, men har intet å si om kvinnens moderne spagat mellom yrkeslivet og familielivet. En mer relevant og tidsriktig kvinnepolitikk ville adressert mor og barns behov for tilknytning og familietid, og gjort det lettere for kvinner å balansere arbeid og familie. Trettebergstuens svar er derimot å sementere kvinnen i kontorstolen. AP-politikeren står i en ideologisk tradisjon som mener at samfunnet og enkeltmennesker bør formes ovenfra, gjennom organisert sosialt press, økonomisk gulrot og politisk pisk helt til deres adferd samstemmer med hennes utopiske kjønnspolitikk. Departementets jobb er å geleide befolkningen inn i hennes ferdigdefinerte fasitliv helt til lønnsgapet er utslettet, kvinnen utslitt og arbeidsgiveren kuet.
Trettebergstuens narrativ og maktspråk fordreier altså kvinnekampen og har et nedlatende syn på både kvinnen og mannen. Det står også imot liberale ideer om menneskets valgfrihet. Det eneste vi er enige i er at dagens arbeidsforhold er systematisk og et resultat av holdninger og villet sosialdemokratisk politikk hvor de fleste kvinnearbeidsplassene er offentlige og aldri kan bli lønnsvinnere.
Lønnsgapet er oppklart for lenge siden, også når menn og kvinner innehar de samme stillingene; kvinner har i snitt mer permisjon, mindre overtidsarbeid, kortere arbeidsuke, flere sykemeldinger, er mer forsiktige i lønnsforhandlinger, har større trygghetsbehov, større sosialt fokus, jobber i offentlig sektor og har lavere karrierefokus enn menn. Disse årsakene, med delvis unntak av sykemeldinger, oppstår på grunn av både menn og kvinners frie valg.
Likelønnsdagen lyver om at kvinnen jobber gratis. Tvert om er det faktisk menn som forsørger kvinner gjennom sitt arbeid – uten å arrangere egne klagedager. Vestlige menn, den gruppen som gjerne fnyses mest av i feministiske sirkler, er faktisk den eneste gruppen i Norge som går samfunnøkonomisk i pluss i et livsløpsperspektiv, mens kvinner går svakt i minus. I realiteten jobber ikke kvinner gratis for samfunnet – de får millioner.
Men samfunnsbygging er mer enn kroner og øre. Selvsagt skal ikke kvinners særegenhet, nødvendighet og unike bidrag og verdi i samfunnet reduseres til ren økonomi. Derfor må likelønnsdagen avskrives som en kvinnefiendtlig, retorisk bløff.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.