Norge ble den gang delt inn i 396 kommuner (formannskapsdistrikter) – 358 landdistrikt og 38 bydistrikt. Gjennom de neste 93 årene økte tallet til 747 kommuner. Det er en nær fordobling med en økning på 355 kommuner. Hver og en vakte kommunedelingene liten eller ingen strid eller splid under selve delingsprosessene. Tvert imot førte økningen av antall kommuner til at lovens intensjon fra 1837 om lokalt selvstyre ble oppfylt og ga oppsving og optimisme i norske bygdesamfunn.

Det samme var tilfellet med de 10 delingene i 1976-77.

I alt 21 kommuner som hadde levd ulykkelig sammen i 10-13 år, ble behandlet av det såkalte Leo Tallaksen-utvalget. Utvalgets oppgave var å vurdere behovet for å dele noen av disse sammenslåtte kommunene. Ved stortingsbehandlingen ble det flertall for å oppløse 10 av disse.

Vidar Ertzeid. Foto: Jacob J. Buchard

Og også her førte den gjenvunne friheten til ny giv i de gjeldende bygdene. Aktivitetene blomstret, samfunnsinstitusjoner ble etablert og næringsutviklingen kom i gang igjen. Den lokale tilhørigheten og identiteten som betydde så mye for folk førte til oppsving og en helt ny optimisme for bygdene. Lokaldemokratiet fikk råde, og lokalt selvstyre ble gjenopprettet til innbyggernes store glede.

Det viktige for folk var at den lokale forvaltningen, med egne ombudsmenn og -kvinner som kjempet for lokalsamfunnets interesser, fungerte igjen. Delingene var altså en ubetinget suksess, der lokalt selvstyre og lokalpolitiske interesser vant frem.

Vår tids kommunereform.

Erna Solbergs kommunereform ble igangsatt i 2014, og resulterte i at Stortinget i 2017 vedtok å redusere antallet kommuner fra 426 til 358. Intensjonen bak reformen var en ny og «robust» kommunestruktur, der målet først og fremst var å styrke systemkapasiteten i det kommunale styringssystemet.

Den viktigste politiske skillelinjen i forbindelse med reformen, dreide seg om hvorvidt endringer i kommuneinndelingen skulle baseres på frivillighet eller om Stortinget skulle fatte tvangsmessige vedtak mot den lokale folkeviljen og lokale politiske vedtak.

Høyre og Arbeiderpartiet skiftet begge standpunkt om dette, der Høyre gikk inn for tvang mot kommuner som motsatte seg sammenslåing, mens Arbeiderpartiet mente at sammenslåinger burde skje på frivillig basis.

Så vet vi alle hva som skjedde i Søgne og Songdalen ved avstemningen i Stortinget. Med én stemmes overvekt ble kommunene, mot folkeviljen og kommunestyrevedtak i Søgne og Songdalen, tvangssammenslått med Kristiansand.

Spørsmålet vi stiller i dag, er om kommunehistoriens mangfoldige innhold om deling og frihet for de kommunene som har ønsket og fått det – har overføringsverdi til den pågående delingsprosessen i Kristiansand kommune.

La oss også se til Ålesund og Haram der dagens delingsprosess har gått helt etter planen. Alle kommunalsjefene er ansatt, og skal begynne arbeidet i august. Innplasseringen av andre ansatte er også kommet godt i gang, og det skorter ikke på interesse for jobbene. Det politiske landskapet begynner å ta form. Valglistene blir godkjent denne uken, og partiene har så smått startet valgkampen. Lisa Alvestad i Haram (Sp)opplyser til oss at «alt har gått veldig bra, og at folk i Haram er veldig klare til å bli ferdige med Ålesund». Ordfører i Ålesund, Eva Vinje Aurdal (Ap), sier til NRK at hun er godt fornøyd med bevilget beløp til å dekke delingskostnadene. «Vi har med 200 mill. kr i tilskudd fra kommunaldepartementet fått dekket regnskapet vårt,» sier hun.

Per Gunnar Stensvaag, forfatter av boka «Kaosreformene», og kommunenorges orakel, hevder at alle dommedagsprofetier om at det er svært vanskelig og praktisk nærmest umulig å gjenopprette kommuner, har blitt gjort til skamme. Det skremmes med at det er vanskelig å få tak i og etablere gode fagmiljøer med godt kvalifisert nøkkelpersonell.

Både fjern og nær historie viser det motsatte. Interesserte søkere ser den enestående muligheten til å være med og bygge en ny kommune, der man kan ta med seg empirien som ballast, og der man begynner med blanke ark. Byggmassen står der, og er klar til å ta imot arbeidstakere som vil være med på å forme sin egen fremtid og sin egen kommune helt fra bunnen av. Det er en enestående mulighet i kommunenorge.

Vi følger historiens klare begrunnelser og erfaringer, og mener den gir et riktig bilde som forsterker at løsrivelse og nyetablering av Søgne kommune igjen er det eneste riktige. For hva har hele tvangssammenslåingen, 3-års perioden i storkommunen og nå oppløsningsprosessen lært oss? Hva ønsker egentlig innbyggerne for fremtidens Søgne?

Gjennom alle våre samtaler, enqueter, møter og tilbakemeldinger fra Søgnefolk, er det ett ord vi hele tiden møter: «Nærhet». Folk savner nærhet til tjenestene. Både brukere, pårørende og selvfølgelig de ansatte. Eller som to av våre intervjuobjekter sa det: «Alt har blitt så mye mer tungvint nå» og «I Søgne var det nærhet til alle tjenester som vi mennesker trenger fra vugge til grav».

Når man skal sammenlikne en kommunes kvalitet og pris på tjenesteleveranse med alle Norges kommuner, er nærhetsprinsippet umålbart. Man kan ikke måle hva trivsel, nærhet, forutsigbarhet, kjennskap, kunnskap og trygghet betyr for kommunens innbyggere. Dessverre.

Man kan ikke måle hva trivsel, nærhet, forutsigbarhet, kjennskap, kunnskap og trygghet betyr for kommunens innbyggere. Dessverre.

Hva vi imidlertid kan si og vet om nærhet, er at det betyr svært mye for folk flest. Og at det har betydning for trivselsfaktoren og tjenesteytelsen i ei bygd, er hevet over enhver tvil.

Når vi i tillegg har 3 års erfaring med betydelige budsjettreduksjoner (harmonisering), høyere kommunale avgifter og eiendomsskatt, en betydelig sentralisering, med flytting av sentrale tjenester til bynære områder, synes valget vårt ganske enkelt.

Helt siden Fellesnemda fristet med alle løftene sine og med fine ord om robusthet, store og sterke fagmiljøer, effektivisering og stordriftsfordeler, har vi enda til gode å merke noe av effekten av løftene og påståtte fordeler ved stordrift. Storbytilhengerne og delingsmotstanderne har adoptert Fellesnemdas ordbruk, uten at det har medført positive forbedringer.

Vi har enda til gode å merke noe av effekten av løftene og påståtte fordeler ved stordrift.

Vi har av alle disse årsakene vært underveis i en snart 7-årig prosess, og vi har aldri vært mer sikker på at vårt valg er det eneste riktige. Historien, og erfaringene fra 3 års samvær i storkommunen, bekrefter vårt valg om at vi vil bestemme selv over Søgne kommunes fremtid. Det plikter vi for våre etterkommere.