Kjære statsminister, finansminister, næringsminister og landbruksminister

Vår bedrift har fått økt sine strømkostnader fra ca. 15.000 kroner i måneden til ca. 65.000 kroner i måneden, det vil si en økning på 500 % (!), og en årlig økning i strømkostnadene på ca. 600.000 kroner.

For en mindre bedrift som oss er det vesentlig, og svært bekymringsfullt for vinteren som står foran oss. Selv om vi er en mindre bedrift, sysselsetter vi altså 15 mennesker, noe som i Lillesand ikke er en helt uvesentlig arbeidsplass.

Desto større var skuffelsen da ordningen ble kjent for kort tid siden. Ikke bare var størrelsen på støtten (25 % av strømforbruket – eks. mva og andre avgifter) av en slik art at det nesten grenser til det useriøse. Men enda verre - vilkårene for å søke støtte var utformet slik at det teknisk sett nesten var umulig for vår del å imøtekomme de kriterier som var lagt til grunn.

Ikke bare må vi definere de enkelte energibærerne i bedriften (noe de fleste vil skjønne er et omfattende arbeid), men i tillegg må vi dokumentere strømkostnadene knyttet til den enkelte energibærer. For vår del var det teknisk ikke mulig. Og etter å ha prøvd å regne på hva en evt. støtte kunne bety, fant vi ut at dette kunne beløpe seg til i størrelsesorden 15.000 kroner totalt for de 3 månedene man kan søke for.

Det var derfor en relativt enkel beslutning å treffe at vi bare lar vær å søke. Arbeid og merkostnader knyttet til en søknad vil være mye høyere enn hva vi ville få igjen.

Når næringsministeren nå sier seg fornøyd med at 3.200 bedrifter av 20.000 bedrifter man mente kunne være aktuelle for strømstøtte, virkelig har søkt, må han jo nødvendigvis også stille seg spørsmål ved hvorfor så få har søkt? Og svaret er enkelt – de færreste finner det formålstjenlig!

Det kan for øvrig nevnes at for et større regnskapskontor i Kristiansand som har 200 klienter, var det 3 (tre!) som fant det formålstjenlig å søke.

Så kjære næringsminister – denne ordningen er tilnærmet null verd for store deler av næringslivet og ikke egnet til annet enn å føre opinionen bak lyset! Og når næringsministeren prøver å slå et slag for den fastprisordningen han har skrytt opp i skyene, er det bare en ting å si – den holder, i hvert fall enn så lenge, ikke på noen måte mål for bedriftene. Det understrekes og dokumenteres ved at en direktør i et energiselskap som tilbyr slike løsninger fraråder sine kunder om å gå inn på slike avtaler!

Når jeg da sammenlikner denne ordningen med strømstøtteordningen til bøndene, blir jeg ikke så lite provosert. Bøndene får uten videre dekket 80 % (!) av hele sitt strømforbruk, mens altså andre bedrifter bare får dekket 25 %!

Begrunnelsen er at bøndene står for en samfunnskritisk næring, nemlig produksjon av mat. Men det er jo på mange måter en sannhet med modifikasjoner. De produserer riktig nok råvarer til mat. Men det er de færrest bønder som produserer mat.

Det er bedrifter i næringsmiddelindustrien som tilvirker og produserer maten – med bøndenes råvarer som ingredienser. Da er mitt spørsmål til landbruksministeren, hvorfor får ikke vi som produserer maten, basert på bøndenes råvarer samme rammevilkår som bøndene?

Hva er logikken i å forskjellsbehandle en næring så til de grader forskjellig fra andre næringer? Hvis svaret fremdeles er for å sikre matforsyningen, må jo den logiske følgen av det være at da må også andre bedrifter innenfor matforsyningen få like, og samme vilkår.

Jeg vil også gjerne minne om at da pandemien traff landet med full kraft, og barnehager, skoler og landet som helhet ble stengt ned, gikk det bare fire dager før barnehagene åpnet opp for barn av foreldre i samfunnskritiske stillinger – herunder stillinger i næringsmiddelindustrien.

Men den definisjonen passer tydeligvis ikke i dagen situasjon – nå er det plutselig bare bøndene som produserer mat!

Det må være lov å spørre finansministeren (som jo til syvende og sist har ansvaret for alle støtteordninger – både til private og til næringsliv), hvorfor han foretar en slik voldsom skjevfordeling og forfordeling av jordbruksnæringen? Svært mange av oss «vanlige folk», som jo denne regjeringen ynder å omtale, har vanskelig for å forstå annet enn at han gjør dette for å tekkes sine egne velgere – ikke først og fremst til landes beste.

Svært mange, både i næringslivet og blant folk flest, lurer på når statsministeren har tenkt å hoppe ned av gjerdet og ikke bare sitte og vurdere situasjonen nøye? Han kan ikke særlig lenger nå skyve ansvaret over på sine fagstatsråder – for det er han som til syvende og sist eier ansvaret.

Jonas Gahr Støre uttalte for litt siden at man må finne seg i at enkelte bedrifter går konkurs. Sett utenfra, og sagt av en statsminister som av mange (ref. velgermålingene den siste tiden) oppfattes som uten evne eller vilje til å handle, kan ikke dette oppfattes som annet enn arrogant!

Skjønner ikke statsministeren hvem dette først og fremst går ut over? Det er de ansatte som mister jobbene sine.

Vi eiere, og vi som sitter i styrerommet kommer sikkert til å klare oss. Vi satser jo bare sparepengene våre.

Statsministeren satser tusenvis av jobber for mennesker han ikke kjenner – og heller ikke synes å bry seg nevneverdig mye om!

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.