Når det gjelder kommunale leiligheter dreier dette seg om mennesker med vansker knyttet til innpass i det ordinære boligmarkedet.

Undertegnede har gjennom 11-12 år som oppsøkende psykologspesialist på Sørlandet Sykehus nært kjennskap til deler av denne klient/pasientgruppen. Gruppen består bl.a. av pasienter med dobbeldiagnoseproblematikk. De jeg har jobbet med har bl.a. psykoseproblematikk, koblet med rusproblemer. Videre har de personlighetsavvik også koblet med rusproblematikk.

Begge disse pasientgruppene har dårlig prognose dersom ikke kommune og helseforetak yter samtidig og koordinert innsats. Hvis slik innsats ytes vil (ifølge internasjonal forskning) om lag 30% ha vesentlig bedring av sine to diagnoser.

I 2017 ble det vedtatt nasjonalt at disse lidelsene skulle omfattes av det man da kalte «pakkeforløp». Dette skulle medføre et brudd på at kommunen henviste til helseforetaket, gikk ut av saken og så mottok saken tilbake etter at helseforetaket hadde ferdigbehandlet saken. Man understreket betydningen av at begge parter var inne i saken samtidig for å øke sannsynligheten for å nå målene. Årsakene til samtidig innsats var at begge parter rådet over avgjørende faktorer for vesentlig bedring.

Eksempel på dette er at det er totalt usannsynlig at helseforetaket kan behandle en rusmisbrukende 25 år gammel kvinne som ikke har noe sted å bo. Vi kan heller ikke behandle en rusmisbrukende psykotisk mann på 40 år som henvises til å skaffe seg leilighet selv.

Kristiansand kommune har ikke noen aktiv boligsosial handlingsplan. Så vidt jeg forstår jobbes det med dette nå. I den forrige planen ble det understreket at unge kvinner med dobbeldiagnoseproblemer ikke måtte samlokaliseres med eldre rusmisbrukere. Fra vårt profesjonelle liv er vi kjent med at om lag 20 jenter i 20-årene ikke har noe sted å bo. Dette innebærer et liv med seksuelle overgrep som sentral ingrediens.

Så vidt jeg har forstått har Kristiansands politikere blitt sjokkert ved å se forholdene for eksempel ved nødboligene på Rodeneset. Våre pasienter har blitt tilsvarende sjokkert av å se forholdene i tildelte bofelleskap.

I vårt demokratiske system skal politikere bestemme og forvaltningen skal iverksette. Hvis politikere er sjokkert av hva de får se, må dette slik jeg oppfatter det bety:

  1. Forvaltningen bryr seg ikke om hva politikere bestemmer.

  2. Politikere følger ikke med på hva forvaltningen gjør.

For helseprofesjonelle er det vanskelig å forstå hvordan politikere og forvaltning kan se på at medmennesker med kanskje de mest behandligsresistente dobbeltdiagnoser ignoreres gjennom barndom og senere i voksen alder. Det har vært vanskelig å møte holdninger fra kommunal forvaltning formulert som; «de kan ikke bo i normale bomiljøer» eller «mange av disse jentene vil egentlig ikke ha noen bolig».

Hva kommer slike holdninger av?

Det er vanskelig å se at holdningene kommer av kunnskap. Vi vet at utstøting driver problemer opp. Vi vet videre fra forskning at ethvert normalmiljø tåler noen avvikere og at dette gjør begge parter klokere. Det er således selvsagt at den forrige boligsosiale handlingsplanen hadde rett i at unge jenter med rusproblematikk burde bo i normale bomiljøer. Dette må vi andre tåle. Men dette mente altså ikke forvaltningen.

Hvis vi ikke tåler dette, og fremdeles mener at vi har aktverdige grunner til dette, må det slik jeg opplever det bety at vi oppfatter det dit hen at samfunnets stebarn skal fortsette å være det, og at vi andre skal skånes. Slik jeg oppfatter det er dette bare mulig å forfekte hvis man mener at stebarna er sin egen feil og at vi andre er vår egen fortjeneste.