Statsforvalteren på ville veier!

Som referatsak til By- og stedsutviklingsutvalget den 15.9.22 var det fremlagt et vedtak fra Statsforvalteren i Agder angående en byggesak i Rødstrupeveien 28. Som advokat med spesiell interesse for plan- og bygningsrett vekket dette vedtaket en uvanlig reaksjon hos meg.

Gjennom en yrkeskarriere med over 30 år som advokat i Kristiansand har jeg vært involvert i et stort antall byggesaker hvor dispensasjon fra byggeforbudet i 100-meters beltet fra sjøen har vært tema. Mange av disse sakene har fått sin endelige avgjørelse hos Statsforvalteren, tidligere Fylkesmannen. Jeg presiserer at jeg ikke på noe tidspunkt har vært involvert i saken og at jeg verken kjenner, eller har noen forbindelse til, noen av partene i denne saken. Min refleksjon her er derfor utelukkende begrunnet i min faglige interesse for fagfeltet.

Rødstrupeveien 28 er en boligeiendom som ligger i et regulert boligfelt. Tomta ligger på oversiden av Myrbakken (den gamle hovedveien til Vågsbygd). Boligen ligger på det nærmeste 94 meter fra sjøen innerst i Hannevikbukta, og strandlinjen er bygd ut med Hennig-Olsens iskremfabrikk. Det er veldig bratt fra Myrbakken til tomta og høydeforskjellen fra sjøen er ca 43 meter.

Eier søkte om tillatelse til å bygge et tilbygg, terrasse, mur, trapp og hagestue. Siden deler av tiltaket ligger mindre enn 100 meter fra sjøen var det nødvendig med dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen. Kommunen mente dette var uproblematisk og gav dispensasjon. Naboer klaget, og saken kom til Statsforvalteren hvor den nå har vært behandlet i 2 omganger. I første omgang kom Statsforvalteren til at tiltaket var i strid med reguleringsplanen og opphevet tillatelsen. Statsforvalteren behandlet derfor ikke dispensasjonen fra byggeforbudet i 100-meters beltet. Søker klaget dette vedtaket til Sivilombudet. Etter Sivilombudets uttalelse måtte Statsforvalteren behandle saken på nytt.

I et vedtak på 10 tettskrevne sider behandler Statsforvalteren spørsmålet om det er grunnlag for dispensasjon fra det generelle byggeforbudet i 100-meter sonen. Og det er her det svikter!

For å kunne få dispensasjon skal de hensyn som ligger bak byggeforbudet i strandsonen ikke bli vesentlig tilsidesatt. Videre skal fordelene med dispensasjon være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering. De hensyn som begrunner det generelle byggeforbudet er klart offentligrettslige – at strandsonen skal holdes fri for bebyggelse for å sikre allmennheten tilgang til strandsonen, samt å ivareta andre allmenne interesser som natur- og kulturmiljø, friluftsliv og landskap.

Slik Rødstrupeveien 28 ligger i forhold til strandsonen i Hannevikbukta, med mellomliggende industrianlegg, hovedveianlegg og den bratte fjellskråningen, er det åpenbart at allmennhetens interesser til fri ferdsel i strandsonen og øvrige hensyn bak byggeforbudet ikke blir skadelidende om det tillates noen mindre tiltak inne i hagen til en bolig som ligger 94 meter fra sjøen. Selv om Statsforvalteren er enig i dette, så uttales det at det skal være «uheldig å tillate utbygging på eiendom som i utgangspunktet er omfattet av et byggeforbud.» Her går Statsforvalteren inn i et sirkelargument; dersom eksistensen av et generelt byggeforbud i seg selv kan vektlegges som ulempe, selv om ingen andre forhold skulle være til hinder for at det kan gis dispensasjon, kan bygningsmyndighetene i praksis avslå alle søknader med byggeforbudets eksistens som begrunnelse.

I dispensasjonsvurderingen legger Statsforvalteren også vekt på som ulempe at naboer har klaget på at «tilbygg og hagestue tar lys og utsyn fra deres eiendommer». Tilsynelatende uten at Statsforvalteren har vært på befaring og undersøkt forholdene på stedet. Statsforvalteren gir ingen beskrivelse av hvordan påberopte naboulemper gir seg utslag og hvilket omfang disse måtte ha.

Slik jeg leser Statsforvalterens vedtak får jeg det ubehagelige inntrykk at Statsforvalteren har lett med «lys og lykte» etter en mulighet til å begrunne et nytt vedtak hvor konklusjonen i det første vedtaket kunne opprettholdes. Da har Statsforvalteren brukt «strandsonekortet» uten at det har vært et rettslig grunnlag for dette. Statsforvalteren har, muligens av hensyn til egen prestisje, strukket lovens vilkår for dispensasjon langt ut over det tillatelige i søkers disfavør. Dette er svært beklagelig tatt i betraktning at Statsforvalteren som klageinstans over kommunens vedtak skal være en garantist for den enkeltes rettssikkerhet i byggasaksforvaltningen!

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.