Jeg klyper meg i armen. Er redd jeg skal våkne av en drøm og være tilbake i det marerittet vi var for knappe åtte måneder siden. Da hadde vi allerede kjempet lenge. Det var da jeg satt dusjvakt for datteren min. Jeg var forsiktig optimist på dette tidspunkt. For, det hadde begynt å snu. Det føltes som om vi hang utfor en fjellhylle, og sakte men sikkert fikk festet grepet og kunne dra oss opp igjen, millimeter etter millimeter.

Herfra og utover gikk det fortere og fortere. For hver uke som gikk, så vi nye endringer. Etter hvert nesten fra dag til dag. Det var rutiner og ritualer som ble brutt, mat som anoreksien hadde bannlyst, ble spist, klær ble byttet ut, og hun begynte å være sosial igjen. Hun kunne le, tulle og være til stede.

Vi fikk jenta vår tilbake.

Av og til følte jeg det gikk for fort for meg, nå var det jeg som hang etter. Jeg hadde hørt om dette, men ikke våget å tro at det kunne skje oss. Hun ble seg selv igjen, vi fikk jenta vår tilbake. Hun ble også plutselig ungdom. Hun som hadde vært manisk opptatt av å rydde, holde orden og vaske.

Hun roter, setter fra seg på benken istedenfor i oppvaskmaskinen. Jeg tar det gladelig akkurat nå, for det er et sunnhetstegn i denne sammenheng.

Midtsommers var hun nærmest helt frisk. Det var likevel noen tilbakesteg mot slutten før anoreksien slapp taket. Den vil nok ligge på lur en stund til, om ikke så mye hos henne, så vil den spøke hos meg. Når man har levd med denne sykdommen over så lang tid, så tar det litt tid å venne seg av med den. Ungdommen blir lettet, fri og full av energi. Vil helst glemme det som har vært.

Jeg har vært så glad at hjertet nesten eksploderer, og grått av glede over hver minste endring. Samtidig er det skummelt å slippe opp den kontrollen man har tatt over situasjonen. Nå skal du plutselig ikke sitte dusjvakt, du skal stole på at det spises lunsj med venner og på skole, du trenger ikke lenger ha henne i øyesyn hele tiden.

Plutselig kan du nesten ikke huske de hjerteskjærende skrikene som kom når angsten rev i henne fordi hun måtte spise, eller hadde gått opp i vekt. Du skal servere normale porsjoner igjen, men lurer på hva som egentlig var normalt igjen.

Jeg var mye forvirret på denne tiden. Alt gikk så fort, og jeg kjente plutselig hvor enormt sliten jeg var. Da tenkte jeg igjen på det de sier; «dette er et maraton og ikke en sprint».

Selv om jeg er sliten, så må jeg holde ut litt til, vi må komme helt i mål. Jeg begynte å ta inn over meg hva vi har vært gjennom, og forsøkte å bearbeide prosessen. Nå kunne jeg slippe ut alle mine følelser. Jeg begynte å senke guarden, føle på lettelsen, og jeg tillot meg å leve i håpet.

Hvordan kom vi oss dit vi er i dag? Det er takket være familien vår, Vigdis og Bente i spiseteam på Abup, og vår egen innsats. Sammen har vi klart å komme oss gjennom familiebasert terapi (FBT). Min datter var svært hardt rammet av sykdommen, og det har vært nære på at vi har måttet legges inn på sykehus. Det har også vært så hardt til tider at man har følt det har kostet mer enn man kan gi. Man lever plutselig i en boble, på siden av livet. Hverdagen styres av måltidsrutiner, og endeløs vokting.

Det kan høres ut som en klisje, men det er sant som FBT sier; mat er medisin. Det var det som reddet oss. Vi har fått jenta vår, livet og hverdagen tilbake. Vi er evig takknemlig for dem som hjalp oss på denne vei.

Redaksjonen kjenner forfatterens identitet.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.