Året er 2020. Et rykte om et virus sprer seg. Ryktet blir til virkelighet. Barnehagene får beskjed om å stenge dørene. Barnet er tre år på denne tiden, og har to års barnehagepraksis. Hun er kjent med basebarnehagens organisering, ansatte, barn, ute- og innemiljø og med de faste rutinene, men på en ettermiddag er alt hun kjenner til av barnehageliv borte på et blunk. Ikke skal hun treffe omsorgspersonene i barnehagen eller venner, rutinene endres og hun er hjemme med mor, far og søsken.
Barnehagene åpner opp igjen. Denne gangen med strenge restriksjoner om hvordan drive praksis. Basebarnehagen, med åpen garderobe og åpne rom, der barn kan bevege seg fra sted til sted ut ifra egne interesser, blir ikke lenger barnets virkelighet. Åpne rom og selvbestemte barn byttes ut med lukkede rom og smågrupper. Fleksible ansatte blir byttet ut med faste ansatte på faste lokasjoner. Og rutinene endres til total forutsigbarhet. Barnehagebarnet er nå blitt 3,5 år.
I stedet for å tre inn i en åpen garderobe, til barn i alle aldre og ansatte fra ulike baser, med muligheten til å selv velge hvem, hva og hvor, skal hun nå møte opp på baksiden av barnehagen. Hun skal leke på kjøkkenområdet, bli møtt av den samme voksne, være en del av den samme kohorten og leke med de samme barna som hun vet er plassert på samme plass. Hver dag.
Den nye hverdagen blir den normale hverdagen, og plutselig er barnet fem år. Vaksinene gir effekt og tabloid-overskriftene florerer, «Tilbake til en mer normal hverdag i barnehage». Samfunnet åpner opp, og det samme gjør grensene inne i barnehagen. Foreldre jubler. Enhetsledere jubler. Pedagogisk leder og de øvrige ansatte jubler. Tenk å kunne treffes på tvers av avdelinger som vanlig. Bruke ute- og innemiljøet som vanlig. Men for det fem år gamle barnet er det vanlige, og den normale hverdagen, døren på baksiden. Kjøkkenlek. De trygge ansatte og den lille kohorten hun har vært en del av. De faste rutinene, og forutsigbarhet. Hun kjenner ikke til noe annet.
Hun synes det er mange mennesker. Barn hun ikke kjenner. Voksne hun ikke kjenner. Trapper som leder til rom hun ikke husker. Og mange lyder. Hun ser seg rundt og holder seg for ørene. Hva skjedde nå? Plutselig ble alt så annerledes.
Hun ser seg rundt og holder seg for ørene. Hva skjedde nå? Plutselig ble alt så annerledes.
Barnehagevegring. Barnet vil ikke lenger i barnehagen. Heller ikke i bursdagsselskaper. Hun vil ikke på aktiviteter der det er store folkemengder. Eller aktiviteter med forventning om å prestere. Klumpen i magen vokser. Matlysten forsvinner. Humøret svinger. Sinne. Sorg. Store følelser. Til slutt legges det lokk på personligheten, og det utadvendte, sosiale barnet trekker seg mer og mer tilbake.
– Noen barn og ungdommer har forsøkt å si i fra lenge
Fortsatt jubles det i gangene for at normalen er tilbake. Men for barnet er ikke dette normalen. Det er en ny normal som barnet ikke kjenner til. Barnet må plutselig ta mange valg og beslutninger på egen hånd. Hvor ønsker jeg å være, hva vil jeg gjøre, hvem kan jeg leke med, hvilke voksne er der for å ta vare på meg? Tryggheten er dratt bort under føttene, og barnet må bli kjent med barnehagen på nytt.
Tilvenning i barnehagen er et aktuelt tema i disse dager. Hvor lang periode, og hvilke tiltak som må til for at de yngste barna skal være trygge nok til å forlate sin trygge havn. Artikler har blitt skrevet om tilvenning av koronabarna som kun er kjent med husets fire vegger. Men hva med de barna som allerede kalte seg barnehagebarn? De som opplevde endring på endring med nedstengning, åpning med restriksjoner, og deretter gjenåpning. De som vegret seg, og fortsatt kan vegre seg, for å begynne på nytt.
Gjenåpning av samfunnet har skapt ulike følelser hos ulike parter. Foreldre og ansatte som vil skru tiden tilbake og fortsette som før, og et barnehagebarn som trenger tid på å skape trygghet i en ny barnehagehverdag. Fra rungende glede på den ene siden, til følelsen av utrygghet på den andre. I det ligger en fordring til selvrefleksjon og selvavgrensning, til å være bevisst egne følelser, og samtidig kunne skille mellom hvilke følelser er mine og hvilke følelser er dine.
For selv om pandemien ser ut til å være historie, kan de inngripende tiltakene fortsatt prege det enkelte barn. Barn med pandemi i ryggsekken, som vegrer seg. Barn som forsøker å tilpasse seg det sosiale fellesskapet igjen. Med økt behov for forutsigbarhet, trygge rammer og varme, anerkjennende voksne. Så om du er i samspill med barn hver dag, møt barnet der det er, gi barnet rett til egne følelser. La barnet tilvennes den nye normalen på sin måte og i sitt tempo.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.