Det sies at en god oppvekst varer hele livet. Dessverre kan også motsatsen til dette være gjeldende, en dårlig oppvekst kan skape sår som varer hele livet. At mobbing og utestengelse kan skape slike alvorlige sår, er det mange som kan vitne om, også her i landet. Trass tidligere regjeringers nullvisjoner, har man ikke klart å avskaffe mobbing som fenomen. Dessverre utsettes barn fortsatt for mobbing, i barnehage, skole, og på andre arenaer. Mye tyder på at vi heller ikke har blitt flinkere til å håndtere det. Politiske løfter om grep som virker, har ikke blitt omsatt i noe som får praktisk effekt.
Mobbing har to parter, som begge trenger hjelp. De som mobbes, trenger hjelp til å håndtere vonde opplevelser, traumer, og til å få tilbake tryggheten og troen på seg selv. De som mobber, trenger hjelp til å omgå medmennesker på en positiv måte. Mobbing er ofte et symptom må at noe mangler, på sviktende selvbilde. For å bygge et bedre samfunn, må begge parter få nødvendig hjelp.
Alt skulle bli så mye bedre for de som ble mobbet og mobberne med ny lovtekst i opplæringsloven. Det må vi dessverre erkjenne at det ikke har blitt.
Vi i Partiet Sentrum har dessverre møtt flere familier med barn og ungdom som har opplevd mobbing – også i nyere tid. De har opplevd helt grusomme hendelser, og i tillegg fått store vansker med å få riktig hjelp i rett tid fra kommunen. Sånn kan vi ikke ha det!
Hensikten med kapittel 9A i opplæringsloven var at mobbesituasjoner, i og for seg så tidlig som ved krenkelser, skulle håndteres raskt og effektivt gjennom pålegg om tiltak. Og det fungerer kanskje også ganske godt mange steder.
Dessverre fungerer dette ikke overalt. Fremdeles flytter familiene til barnet som blir mobbet, for å komme seg unna så barnet kan få et trygt miljø. Fremdeles resulterer mobbing i utenforskap. I verste fall fører det til uførhet og alvorlige psykiske plager.
I mobbesaker tar det ofte veldig lang tid før den eller de som mobber blir aktivt fulgt opp av skolen og kommunen.
Vi i Partiet Sentrum mener det ikke er tilstrekkelig å definere mobbing som en kompleks sak som ikke lar seg løse fullt ut, eller at skole og kommune bruker årevis på å forsøke å håndtere situasjonen. Vi kjenner til konkrete tilfeller av slike tilbakemeldinger og behandling av familier. Dette er uholdbart. Det må raskere, bedre og tydeligere metoder til. Der lokale instanser mangler vilje til å ta nødvendige grep raskt nok, må det defineres tydeligere krav til dem, og rettigheter til barna.
Først av alt: I mobbesaker tar det ofte veldig lang tid før den eller de som mobber blir aktivt fulgt opp av skolen og kommunen. I noen tilfeller skjer det ikke i det hele tatt. Når vi samtidig vet at mobbing ofte er et symptom på egne utfordringer, ja da gir det faktisk ingen mening at ikke også mobberne skal følges opp like aktivt som den som mobbes.
Dernest: Det må bli et mye bedre vern av barna. Det kan ikke være slik at familier skal kunne føle seg motarbeidet av kommune og skole på grunn av barnets psykiske utfordringer. Ett av barna vi har snakket med ble bedt om å tilegne seg bedre disiplin, mens det i følge helsekontaktene til barnet var alvorlige psykiske utfordringer som lå bak adferden som ikke ble godkjent av rektor.
Til tross for at vi ikke ønsker det, er det dessverre slik at mange barn og ungdom ikke orker å gå på skolen, på grunn av det psykososiale miljøet i klassen. I arbeidslivet kan man få sykemeldinger der den psykososiale belastningen blir for stor, og i alvorlige tilfeller har verneombudet både mulighet og plikt til å gripe inn. For barna er det ingen slike rettigheter, det forventes at de skal møte på skolen så lenge de ikke er sengeliggende med feber eller omgangssyke. Barna møter pliktoppfyllende opp til en skolehverdag som skader dem. Om de til slutt ikke klarer det, omtales det som skolevegring, og de omtales som et problem.
Dessverre opplever fortsatt mange barn mobbing i våre skoler, noe som kan gi barna alvorlige lidelser. Vi må erkjenne at også et barn kan få såpass store psykiske utfordringer at det er et behov for alternative læringsarenaer. Som for eksempel å hospitere i et praktisk yrke av interesse. Ikke bli møtt med skoletvang, slik familier vi har snakket med blir, men at deres psykiske helse blir tatt på alvor og alternative læringsarenaer blir tilbudt.
Vi håper regjeringen vil ta disse problemene på alvor, innføre forpliktende rutiner for skoleledelse og kommuner, og rettigheter til alternative læringsarenaer for de som trenger det. Enten det er i en periode eller på fast basis. Bare slik kan vi slutte å gamble med barnas og pårørendes psykiske helse, gjenopprette tilliten til skolesystemet, og gi mange flere i den oppvoksende slekt en god barndom de kan ta med seg videre. Som samfunn kan vi erfare stor gevinst av dette, fordi fullført utdanning i trygge rammer gjør at flere har den helsen de trenger for å stå i jobb.