På terskelen av en global plastavtale

Nå gjenstår bare et forhandlingsmøte i slutten av året, og det spørs om vi får en sterk avtale. Når verden nå forhandler om en ny global plastavtale, er det sterke interesser som presser på og forsøker å forsinke og svekke prosessen. Taperen i dette spillet er jorda vår.

Global bruk av plast har vokst massivt de siste 70 årene, og nådde anslagsvis 460 millioner tonn i 2019. Plast er et nyttig og mangfoldig materiale som er blitt en viktig del av livene våre. Plast har mange unike egenskaper, inkludert holdbarhet, lett vekt og det er rimelig å produsere.

Til tross for de mange fordelene, har plast også flere svært negative sider. Bruk av kjemikalier, manglende gjenbruk og dårlig håndtering av plastavfall som forårsaker betydelige miljøpåvirkninger er noen av disse. Plast brytes også veldig sakte ned i våre naturlige økosystemer og påvirker både mennesker og dyr gjennom maten vi spiser.

For to år siden bestemte FNs høyeste beslutningsorgan for miljøet, United Nations Environment Assembly (UNEA), at verdens land skal forplikte seg til nye regler for bruk og produksjon av plast, med mål om å stanse plastforurensning. Den globale plastavtalen kan bli den viktigste grønne avtalen siden Paris-avtalen. Det var altså en historisk beslutning. Den globale avtalen, som nå er i forhandling, kan bli en ny internasjonal lov som faktisk gjør en forskjell. Plastforurensning er helt sentral i de tre sammenvevde globale miljøkrisene verden står overfor: forurensning, tap av biodiversitet og klimaendringer.

Men som kjent er det ikke nok å bestemme seg for å gjøre noe. Under de siste forhandlingene har vi sett hvordan lobbyister fra olje- og gassindustrien er tallrikt til stede på de viktigste møtene. Hovedhensikten for lobbyistene er å påvirke politikerne. Enkelte land har skilt seg negativt ut og gjort hva de kan for å stoppe eller trekke ut forhandlingene.

Det ble gjort vesentlige fremskritt på siste forhandlingsmøte, blant annet ble man enige om å nedsette to arbeidsgrupper som skal se på finansieringen av avtalen samt kjemien vi bruker i plasten. Dessverre mangler man fortsatt å se på produksjonen og hvordan vi kan få denne redusert. Et forslag fra Peru og Rwanda var å redusere produksjonen av plast med 40 prosent før 2040.

GRID-Arendal har vært pådriver og formidlet hvilken betydning plastforurensningen har internasjonalt. Vi har skrevet mange rapporter og jobbet aktivt med internasjonale organisasjoner i det globale sør for å finne løsninger på plastforurensning som påvirker havet, elver og tilhørende økosystemer, og til slutt oss mennesker.

Norge har hatt en klar strategi i dette arbeidet, og et uttrykt tydelig ønske om å løse plastutfordringen og bestemte nylig å gi 1 milliard mer i støtte for dette arbeidet. Norge er også leder av sammenslutningen av ambisiøse land, det såkalte «High Ambition Coalition» (HAC) i samarbeid med Rwanda. Dette er et samarbeid mellom de landene som ønsker en streng og progressiv traktat.

Det er ingen tvil om at politikerne våre vet at noe må gjøres for å håndtere utfordringene som kommer i kjølvannet av produksjon og bruk av plast. Likevel er det fremdeles mest søkelys på plast som et forurensingsproblem. Det er nå vesentlig at produksjon og bruk av plast også kobles tydelig til vårt faktiske forbruk av plast. Man kan hevde at dette er et individuelt ansvar. At vi som forbrukere har ansvar for å minimere vårt eget forbruk. Det bør vi og det skal vi, men bevisste valg fordrer nettopp at vi reelt sett har gode valg å ta. Og disse valgene tas lenge før vi står i butikken og lurer på om vi velger rett. Derfor må vi ha internasjonale regler og det er helt nødvendig at de som produserer plasten blir holdt ansvarlige for at det de tilsetter av kjemikalier ikke skader mennesker eller naturen, og lar seg resirkulere.

Størsteparten av plasten som produseres i dag, har tilnærmet evig liv. I et produktperspektiv kan dette være positivt, for naturen er det en tragedie. For når plast finner sin vei ut i naturen, så forsvinner det aldri helt. Det oppløses og blir til mikroplast, som er det vi mennesker inntar gjennom maten vi spiser, og til og med gjennom luften vi puster inn. Effektene av dette, vet vi ennå for lite om. Vi står på terskelen av en ny grønn global avtale som kan få ringvirkninger langt utover plast.