Hvordan forhindre at Kristiansand blir Norges Detroit?

Det er en nesten 15 timer lang flyreise fra hovedstaden i det norske bibelbeltet, til Detroit, det som en gang var kongen i det amerikanske rustbeltet. Akkurat nå i disse dager er det vi som behøver alle kneppede hender i byen for å unngå at Kristiansand skal ende opp som Detroit.

For det som skjedde med Detroit kan fort skje med Kristiansand, selv om det høres latterlig ut. Lokale politikere på Stortinget virker å være handlingslammet, og Arbeiderpartiet, selve gudfaren til arbeidslinja i Norge, er i ferd med å ribbe oss nesten daglig for stadig flere arbeidsplasser.

Detroit ble bygget opp rundt bilindustrien, og var den byen som produserte store deler av den amerikanske bilparken. Oldsmobile kom så tidlig som i 1899, og senere kom Cadillac, Ford og en rekke andre av de flotte amerikanske bilmerker, som vi nordmenn gjerne lar blikket gli sakte over når vi ser dem rulle nedover en sørlandsvei. Under min første tur i USA, i 1999, nøyaktig hundre år etter Oldsmobile rullet ut av fabrikken for første gang, var det nesten bare amerikanske dollarglis å skue langs veiene. Nå i fjor som vi var der sist, var det knapt noen, for bilparken er helt og holdent byttet ut med bilmerker fra Asia og Europa. Man påminnes om skjebnen til Detroit, hver gang man besøker «Gods own country».

Svein Inge Olsen

Selv om Detroit bygger seg gradvis opp igjen, er jeg ikke alene om å ha sett skrekkbildene av de mange flotte villaer som står til nedfalls, hele kvartal, hjemsøkt av rotter og kriminelle gjenger og med treplater over vinduene. Da bilindustrien falt sammen, sank innbyggertallet fra 1.8 millioner til knapt 600.000 innbyggere på «no time», mens kriminaliteten steg. I 2007 fikk Detroit den lite flatterende tittelen «USAs farligste by», med usedvanlig høy forekomst av drap, narkotika og annen kriminalitet, byen som en gang var et glimrende utgangspunkt om man ville tilhøre den amerikanske middelklassen. Nedturen til Detroit har i stor grad utgangspunkt i en nedlagt bilindustri og tapte arbeidsplasser. I avisen The Guardian kunne man lese overskrifter som «Døden til en Amerikansk Storby» og «Hvorfor bor det fortsatt mennesker i Detroit?». I 2013 ble byen satt under administrasjon av delstaten som konkurs og insolvent.

Når Vidar Udjus for noen dager siden i denne avis skrev en kommentar om en «absurd situasjon» på Sørlandet, handlet det nettopp om nedleggelser og konkurser. Og som han skriver: «I alle sakene er strømprisen en viktig årsak. I en region med kraftoverskudd. Og med en regjering som styres av Arbeiderpartiet». Når en hjørnesteinsbedrift som Glencore (Falconbridge) ryster i grunnvollene, en bedrift som har eksistert i hele vår levetid, da er det på tide å «pay attention». Når Hennig-Olsen Is, byens stolthet, kjemper innbitt mot dobbelt så høye strømregninger som konkurrenten på Østlandet, forstår vel alle at dette kan vi ikke finne oss i mer. Når datteren min på 16 år sier hun er lei seg fordi Peppes Pizza er konkurs, også det på grunn av strømprisene, da reagerer et pappahjerte.

Men de høye strømprisene rammer vel så mye oss vanlige folk, som har mer enn nok med skyhøye matpriser og høy rente. Snart er det jul og den fattigdom og urett som rammer flere på Sørlandet og i Kristiansand, er blitt mer dramatisk på grunn av strømprisene. Mange vil fryse i jula av frykt for å få namsmannen på døra. Protestfestivalen har i snart 25 år hatt kampen mot avmakt og likegyldighet som drivkraft, men den avmakt som nå lammer landsdelen kan vi ikke lenger sitte uberørt å se på. Tida er derfor inne for å vise at også vi sørlendinger har «baller». Unnskyld uttrykket! Tida er overmoden for handling. Tida er inne for å gjøre det vi sørlendinger aldri gjør, ikler oss gule vester og drar i samlet flokk til Oslo for å demonstrere. I motsetning til i Detroit, kan vi sette fingeren på et mål, nemlig strømprisene, og jula vil være reddet for mange.

Kristiansand er allerede preget av stor ulikhet, med stadig voksende køer foran hjelpeorganisasjonenes matutdeling. Det er absurd, i dette rike landet, at lokalavis og iskremfabrikk har måtte utstyre matbutikker med frysere som folk kan forsyne seg av, fordi våre egne politikere ikke evner å foreta seg noe som helst.

Den utrettelige forkjemper for de svakeste på Stortinget, Mímir Kristjánsson, advarer i avisa Vårt Land om en forestående nasjonal julekrise. Nå ber han regjeringa sette inn ei krisepakke for å redde jula for de som er avhengige av frivillige organisasjoner for å komme seg gjennom desember. På grunn av den urettferdige strømprisen er det atskillig dårligere stilt i Kristiansand og på Sørlandet enn i resten av landet, og det i årets kaldeste måneder.

Vi lever i en tid med et sterkt søkelys på urettferdighet. Dette er urettferdighet. Jeg har et forslag som er konkret og handlekraftig, om at hele byens næringsliv stenger mandag 4. desember og drar i samlet flokk inn til Stortinget sammen med bystyret for å demonstrere. Sørlandet er plassert på utsida av makta i Norge, og nå kan vi vise at vi både duger og kan si ifra.

Vi må aldri glemme Erik Byes ord om at «det første politikerne bør huske på når de våkner om morgenen er at de er valgt inn som folkets tjenere og ikke som folkets herrer!»

Hvis flere enn meg er villig til å bli med på dette vil vi sammen gjøre den legendariske politimester Carl Rynning-Tønnesens ord til skamme, om at «Kristiansand er halvparten så stor, og dobbelt så dau som en middels amerikansk kirkegård.»