Har politikere rett på personvern?

Ideen til denne ukens fredagskommentar fikk jeg etter å ha lest den siste boken til en amerikansk statsviter som heter Francis Fukuyama. Boken kom nettopp ut i norsk oversettelse, og har tittelen «Liberalismens utfordringer – slutten på den liberale æra?»

Fukuyama har vært kjent langt ut over sin egen fagkrets i mange år, og ble nærmest for en akademisk berømthet å regne (hvis noe slikt finnes), da han etter Berlin-murens fall i 1989 skrev en bok med tittelen The End of History and the Last Man.

Oversatt til norsk blir dette noe slikt som «Historiens slutt og det siste mennesket». Ganske pretensiøst, må vi vel kunne si. Men så var da også begynnelsen på 1990-tallet en spesiell tid for det vi kaller liberale demokrati, etter Berlin-murens fall og Sovjetunionens sammenbrudd.

Med liberalt demokrati menes et politisk system hvor makten utgår fra folkevalgte organer og er delt mellom lovgivende, utøvende og dømmende institusjoner, men der innbyggerne også nyter godt av et sett grunnleggende rettigheter av juridisk, politisk, sosial og økonomisk art som sikrer det Fukuyama kaller ethvert menneskes «rett til verdighet».

For Fukuyama var det liberale demokratiet politisk sett det endelige målet for menneskehetens kulturelle og sosiale utvikling, og selv om han samtidig påpekte at det ikke på noen måte var gitt at alle land ville følge denne utviklingen, var det liberale demokratiet til syvende og sist – altså ved historiens slutt – alle andre politiske styringsformer overlegent.

Det står han for fremdeles, men i sin siste bok viser Fukuyama også at det i dag faktisk er langt flere land som går i gal enn riktig retning når det gjelder en demokratisk utvikling, og at dette ikke bare gjelder land med lite demokratisk erfaring. Vi ser det også i etablerte demokratier som USA, og i europeiske land som Polen og Ungarn.

Det kan være mange grunner til dette, men ifølge Fukuyama er et viktig premiss for at et liberalt demokrati skal kunne fungere, at det baserer seg på visse typer kunnskap og menneskelige væremåter.

Selv legger han i den sammenheng stor vekt på at de verdiene og interessene som fremmes i politikken, må ha sitt utgangspunkt i vitenskapelig baserte argumenter, og at de som fremmer dem, må tolerere at det finnes et mangfold av verdier og interesser som i utgangspunktet er likeverdige.

I en tid med økende politisk polarisering, er kanskje ikke dette så lett å forstå og enkelt å akseptere, og spesielt ikke dersom de politiske argumentene som fremføres, ikke er basert på allment aksepterte forståelser av hva som er sant eller usant ut fra visse former for vitenskapelig objektivitet, men snarere det Fukuyama kaller «ulike typer fantasiverdener».

Slik vi for eksempel har sett at en betydelig del av høyresiden i USA lever i en fantasiverden der Donald Trump vant presidentvalget i 2020, men ble frastjålet seieren gjennom massiv svindel fra demokratenes side.

For de fleste av oss høres dette så vanvittig ut at påstandene faller på sin egen urimelighet. Men, som Fukuyama også påpeker, med spesiell henvisning til amerikansk politikk, er det generelt sett mange politiske ytringer i dag som ikke fremmes med den hensikt å gi folk ny innsikt, men snarere er bevisst formulert «for å provosere motstandere eller å få økt tilslutning blant likesinnede».

Dette gjelder partier og personer både ytterst til høyre og venstre i politikken, og er i stor grad et resultat av den ytringsfrihet, toleranse og politisk åpenhet som det liberale demokratiet bygger på. Men overdrevne krav til åpenhet og toleranse kan også utfordre ytringsfrihetens offentlige funksjon, mener Fukuyama.

Akkurat det trenger vi kanskje ikke å dra lenger enn til Kristiansand bystyre for å få bekreftet. For, som Fukuyama påpeker, fordrer det liberale demokratiets funksjonsdyktighet at «borgerne er nødt til å utvise vanlig høflighet når de snakker med hverandre». Det er det ikke alle bystyrerepresentanter i Kristiansand som har fått med seg.

Ei heller et annet prinsipp som burde styre ytringene i et liberalt demokrati, ifølge Fukuyama, og det er «behovet for at både staten og innbyggerne respekterer sonen av personvern som omgir hvert medlem av samfunnet».

Hvis ikke dette også skal gjelde våre lokalpolitikere, står kanskje selv det kommunale selvstyret i fare for å kunne gjennomgå det en annen amerikansk statsviter, Larry Diamond, har kalt en demokratisk resesjon. Det vil si en tilbakegang i utviklingen, som til slutt setter til side eller fullstendig overkjører det liberale demokratiets krav om ytringsfrihet, toleranse og politisk åpenhet.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.