Behovet for flere og ikke færre bemannede bofellesskap viser seg også i psykiatrisk sykehusavdeling. Når pasienten er ferdig stabilisert eller utredet, trenger de i noen tilfeller forhøyet omsorgsnivå, også der de skal bo.
Når vurderingen om at pasientene trenger et bemannet bofellesskap er gjort, er ofte alle andre alternativer forsøkt eller vurdert. Det betyr at både kommunen og sykehuset har vurdert at disse pasientene har behov for et døgnbemannet bofellesskap.
Noen av pasientene som er innlagt ved psykiatrisk sykehusavdeling har ventet på bemannet bolig i flere år. Dette er personer i alle aldere med sammensatte utfordringer hvor mange av dem sliter med både psykisk helse og rus.
Et grunnleggende element i hjelpen til mennesker som sliter med psykiske lidelser og rusutfordringer, er gode relasjoner og handlinger. På samme måte som i døgnenheter er relasjoner mellom ansatte og beboerne i et bofellesskap avgjørende for kvaliteten på hjelpen som gis.
En studie fra Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA) støtter dette. Studien anbefaler at ansatte i bofellesskap bør være tilgjengelige, lyttende, respektfulle, fleksible og handlekraftig overfor beboerne.
Dette er også noe personalet i en lukket psykiatrisk sykehusavdeling kan tilby, men døgnenhetene har et annet formål.
Bofellesskap gir mulighet for selvstendighet, men også fellesskap. Bofellesskapet gir tilgang til fast kompetent personale som kan bidra til håndtering av praktiske gjøremål, veiledning og krisehåndtering. Bofellesskapet gir også rom for å ha noen trygge personer nær men samtidig på avstand. En grunnleggende tanke bak bofellesskapet er at det ivaretar tilstedeværelse av fast personal som har kompetanse og innsikt i beboernes daglige og pågående utfordringer.
Julian Froholt
Enhetsleder ved enhet for psykose- og ruslidelser, Sørlandet sykehus
Det er kommunen som har hovedansvar for å skaffe bolig til vanskeligstilte. Dette er som kommunen selv beskriver delvis styrt av økonomi. Derfor er det viktig at gevinstrealiseringen av dette prosjektet kommer menneskene som bor og skal bo i bofellesskapene til gode.
Den nye modellen kan fungere for mange av beboerne bosatt i boligene i dag, men da må de beboerne som dette ikke fungerer for få et egnet tilbud. Fra mitt synspunkt virker det urealistisk at kommunen kan tildele bofellesskap til de beboerne dette ikke fungerer for.
Bare i psykiatrisk sykehusavdeling er det et titalls pasienter som venter på bolig i døgnbemannet bofellesskap. Noen av pasientene har vært innlagt i psykiatrisk sykehusavdeling i flere år etter behandlingen de opprinnelig ble innlagt for er fullført.
En psykiatrisk døgnenhet kan tilby fellesskap, men i et unaturlig miljø. Enhetenes hovedmål er behandling i form av stabilisering og utredning. Ved de lukkede enhetene er pasientene ofte underlagt tvungen psykisk helsevern. Dette er begrensende i seg selv, men fremstår svært begrensende i forhold til pasientenes autonomi og selvstendighet. Derfor kan unødige lange innleggelser på bakgrunn av mangel på bofellesskap føre til dårligere livskvalitet og gjøre overgangen til egen bolig mer utfordrende.
Ifølge flere studier svekkes evnen til selvstendighet og autonomi under lengre innleggelse ved psykiatrisk døgnenheter. Dette er fordi livet på en døgnenhet vanskelig lar seg overføre til livet utenfor sykehuset. Autonomien og selvstendigheten oppnås i egen bolig hvor en må håndtere dagliglivets utfordringer og ta selvstendige valg.
Samtidig viser flere studier at pasientenes mestringsevne knyttet til jobb, skole og andre daglige aktiviteter svekkes som følge av lengre innleggelser ved psykiatriske enheter. Pasientene er avhengig av støtte og hjelp etter utskrivelse for å håndtere disse utfordringene.
Derfor trenger samfunnet bofellesskap. Formålet med bofellesskap ligger i navnet. Det skal være et hjem, men desto viktigere et «fellesskap» hvor tryggheten i tilstedeværelse av kompetent personal alltid er der. Mangelen på egnede botilbud i kommunen rammer en av de mest sårbare gruppene i vårt samfunn.
Parallelt med ferdigbehandlede pasienter som venter på bolig behandles også nye pasienter med store utfordringer i samme miljø. Ved å redusere antall bofellesskap risikerer en å forverre situasjonen for mange sårbare mennesker som trenger denne typen bolig.
Samtidig kan det øke presset på plasser i psykiatrisk sykehusavdeling. Det kan føre til større opphoping av pasienter som venter på bolig, og en reduksjon av sengeplasser til andre som har behov for stabilisering og utredning ved psykiatrisk sykehusavdeling.