Det hadde regnet om natten. Vinden kom i kalde kast da jeg gikk ut om morgenen. Det tegnet til å bli en ufyselig 17. mai.

Akkurat det bekymret meg lite. Jeg hadde nok med meg selv der jeg hutret i den grå kontordressen i blåsten utenfor inngangen til Hotel Sofitel i Luxembourg og ventet på den britiske utenriksministeren.

Svenn Stray (t.v.) sammen med Jo Benkow og Kaare Willoch, valgnatten 1981. Foto: NTB

Lord Carrington hadde trukket seg fordi han ikke hadde forutsett det argentinske angrepet på Falklandsøyene. Tidligere forsvarsminister Francis Pym var ny utenriksminister. Vi hadde spurt i Foreign Office om et møte, siden utenriksminister Svenn Stray ikke hadde møtt ham før. Vi var blitt enig med britene om å forsøke å få det til i forbindelse med utenriksministermøtet i NATO i Luxembourg 17. og 18. mai.

Storbritannias utenriksminister Francis Pym. Foto: Dave Pickoff / Ap

Kanskje han tenkte på britenes flydropp oppe i heiene vest av Tovdal, på familiens skog og jakt langt der inne, opp mot Årdalen, på grensen til Setesdal.

Stray var tidlig oppe, og vi hadde ofte frokostmøter når vi var på reise. Så vi hadde spurt om Pym ville komme til frokost før møtene begynte, klokka åtte på hotellet? FO var nedlesset i krisen med Argentina, med amerikanernes meglingsforsøk, krisemøter i FN, med invasjonsstyrken som var på vei. Og med tiden som var i ferd med å renne ut. Det var ikke lett å få en bekreftelse. Men de ringte dagen før. Pym ville komme alene, kun med sin personlige assistent.

Torbjørn Frøysnes (t.h.) sammen med kristiansandsordfører Jan Oddvar Skisland. Foto: Henrik Ihme

Derfor stod jeg der og ventet på dem, i det kalde duskregnet utenfor Sofitel. Kvart på åtte, 17. mai 1982.

Hotellet var nedslitt og uskjønt. Jeg hadde et dobbeltrom i brunt og grønt med utsikt over parkeringsplassen. Det var dog forholdsvis utluftet da jeg kom. Det var det ikke i suiten til Stray. Den stinket sigarettrøyk, som om det hadde vært nachspiel der i ukesvis. Stray var anti-røyker og meget misfornøyd, men hotellet var fullt. Vi måtte ta det vi fikk. Særlig ille var det ved det runde salongbordet. Det var nok der nachspielet hadde foregått. Det var svimerker i bordplaten etter sigarettene. Vi fikk flyttet et spisebord bort til vinduene og luftet til frokosten. Men det ble likevel ikke noen frisk og sunn norsk frokost der. Kanskje i tråd med krisestemningen.

Den svarte Bentleyen med Union Jack på framskjermen var presis. Pym steg ut, iført mørk, stripete dress med vest. Han var høyere enn det virket fra bildene, lut, med skill på høyre side og smalt ansikt med skarpe øyne over den lange, buede nesen, som de fleste britiske overklassepolitikere. Sammen med sin personlige assistent, en liten brite fra FO, iført svart dress med brede krittstriper og en sliten brun skinnveske. Ikke ulik den jeg selv hadde med, etter min bestefar, med Torbjørn Frøysnes i sprukne gullbokstaver på klaffen. Jeg fulgte dem opp til suiten til Stray.

Pym sa seg glad for at de kunne møtes privat. Det var en vanskelig situasjon. Den argentinske President Galtieri hadde gått alt for langt, og ville ikke trekke seg, selv om FN-resolusjonen var krystallklar. Amerikanernes meglingsforsøk hadde strandet. De hadde holdt på en måned. Bilaterale kontakter førte ikke fram. Sjø- og luftoperasjonene heller ikke.

I praksis gjenstod nå bare den endelige militære opsjon, landsetting.

Invasjonsstyrken hadde nådd fram, og lå klar. Britene hadde forberedt en redegjørelse og et siste forsøk på NATOs utenriksministermøte i dag. Men nå hadde været blitt en avgjørende faktor. Det var blitt storm. Hangarskipene klarte seg godt, men invasjonsstyrkene var satt over i mindre fartøyer. De hadde rullet rundt i to dager, og guttene var blitt sjøsyke. Han måtte derfor fortelle at landsettingen var beordret, og at invasjonen nå var i gang. De måtte skrive om innlegget hans til møtet senere i dag. Det var dette han ville forklare. Det ville bety meget om Norge kunne støtte dem.

Stray satt taus og lyttet til fortellingen. Han snudde seg halvt og så ut av de store vinduene, inn i morgendisen over Viaduc Passerelle, og langt inn i fortiden, tror jeg, til krigen, da han syklet med illegale aviser i Arendal. Kanskje han tenkte på britenes flydropp oppe i heiene vest av Tovdal, på familiens skog og jakt langt der inne, opp mot Årdalen, på grensen til Setesdal. Heimefronten fikk alt fra britene. Utstyr, håpet og fremtiden.

Han snudde seg mot Pym. Assistenten med krittstripene snudde på en stor sveitsisk fyllepenn over skriveblokken og ventet på svaret. Det var stille i rommet.

«When Britain is at war, you can count on Norway», sa Stray.

Pym løftet seg opp fra stolen. Han bøyde seg ærbødig frem mot Stray, og sa: «Thank you, Foreign Minister. Thank you very much!».

«Can you write a statement?», sa Stray henvendt til meg. – Da får vi det ut først, sa han. Britene vil merke seg det.

– Vi må lese det opp for Willoch, sa han.

«Thank you indeed, Foreign Minister», sa Pym. De forsynte seg med te og rundstykker med marmelade.

Jeg tok med meg et med jordbærsyltetøy og en kopp te og satte meg ved salongbordet. Det stinket intenst av sigarettrøk der. Jeg hadde sluttet for syv år siden. Hadde det enda vært sigarer.

Jeg tok ut skriveblokken med de linjerte arkene, og åpnet den gamle Pelikan-fyllepennen jeg hadde fra konfirmasjonen. Den var ikke så fin som den sveitsiske. Men jeg brukte den ved spesielle anledninger likevel.

«Argentina», tenkte jeg, og begynte å skrive.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.