Forskning viser at de færreste lærere opplever å få støtte i etterkant av at man har vært voldsutsatt. Ansatte i skolen opplever seg dårlig ivaretatt , og det etterlyses nasjonale retningslinjer for hva man skal gjøre hvis man utsettes for vold av en elev.

I Agder rapporteres det om lærere som blir bedt om å ikke registrere avvik.

Lærere har krav på en trygg arbeidshverdag og jeg forventer at skoleledelsen tar grep for å sikre oss dette i form av praktiske ferdigheter og støtte.

Jeg stiller meg på samme tid spørrende til en del av stemmene som har dukket opp i debatten den seneste tiden. En som har uttalt seg er skolepolitiker og lærer Arve Stokkelien. Han henviser til en metodikk som i mine øyne i beste fall er et gufs fra fortiden, og jeg har behov for å si at han ikke snakker på vegne av oss alle.

Han snakker om konsekvenser, utvisninger og anmerkninger. Han hevder at vi ved å ta i bruk denne type avstraffelser vil få elever og foreldre til å forstå at slik atferd ikke er akseptabel. Til å representere et parti som fronter en kunnskapsbasert skole fremstår forslagene rimelig kunnskapsløse. Vi må selvsagt ha strategier og verktøy for å kunne deeskalere og håndtere vold, men det er ikke her hovedarbeidet ligger.

Eli Aune Andresen, lærer ved Slettheia skole. Foto: Privat

Jeg mener vi må starte med hvilken forståelse vi har for barn som utøver vold mot lærere og medelever. For all atferd er kommunikasjon. Også voldelig atferd. En uhensiktsmessig og skadelig form, men like fullt en form for kommunikasjon.

Bak det voldsomme uttrykket kan det være et barn som lever i fattigdom, i høykonflikt eller som har vonde opplevelser med seg. Det kan være barn med medfødt sårbarhet eller barn som har mye angst eller skam. Videre vet vi at atferdsvansker gjerne vokser frem i uheldig samspill med voksne, og at utfordringene ikke nødvendigvis har samme uttrykk hjemme og på skolen. Det et uregulert barn trenger aller mest, er voksne som selv er godt regulerte. Voksne som tar ansvar for relasjonen, og skaper trygghet og tilhørighet.

Er det noe disse barna får mye av så er det nettopp reaksjoner. Barn som strever med regulering og utøver vold, opplever daglig det vi betegner som naturlige konsekvenser. En naturlig konsekvens for et barn som går ut en kald vinterdag uten jakke vil være at hun begynner å fryse. En naturlig konsekvens for et barn som slår, vil gjerne være at medelever trekker seg unna.

Senest forrige uke hørte jeg om en elev som får være med på kamper, men ikke på treninger. Og om et barn som ikke inviteres i bursdager. Dette skjer hele tiden, selv om vi vet at det siste disse barna trenger å føle på er ytterligere ekskludering og utenforskap. En unaturlig konsekvens for samme barnet vil være det vi lærere påfører av anmerkninger, gjensitting og utvisninger.

Belønning og straff er ikke utviklet for å fremme barns trivsel, tillit og læring. Snarere tvert i mot: Det er utviklet som en enkel metode for lærere og foreldre, med ingen annen effekt enn at vi får statuert at det er vi som bestemmer. Et poeng absolutt alle barn er smertelig klar over fra før.

Belønning og straff er ikke utviklet for å fremme barns trivsel, tillit og læring. Snarere tvert i mot: Det er utviklet som en enkel metode for lærere og foreldre.

Vi tror vi bedømmer atferd, men resultatet er at barnet føler seg evaluert som menneske, og får bekreftet at «her hører ikke jeg hjemme. Jeg er ikke god nok». For det er også på skolen identitetsutvikling og selvbilde blir til. Og barn blir ikke bedre ved at voksne får det til å føle seg verre. Her trenger de veivisere og rollemodeller. Nysgjerrige, varme og tydelige voksne som peker på hva barna kan gjøre, heller enn å rette fokus på det som er galt.

Relasjonen min til elevene mine er mitt aller viktigste redskap. Jeg tenker også at denne fort blir skadelidende hvis jeg skal møte barnets smerteuttrykk med konsekvens basert på atferden. Jeg tenker man heller bør spørre «hva kommuniserer barnet med atferden? Hvilket behov trenger vi å møte? Og hvilke andre voksne må jeg danne lag med her?».

Og her stiller jeg meg videre svært kritisk til Stokkelien sitt forslag om et «tilbakemeldingssystem», som om det å også få foreldre til å føle seg dårlige vil bidra til en bedring av situasjonen. Misforstå meg rett, dialog med foreldre er viktig, men den skal bære preg av voksne, gode krefter som forenes for å støtte et barn i utvikling, heller enn en kanal for informasjon om negative hendelser.

God dialog og relasjon kan til og med aktivere den viktige landsbyen med omsorg. En foreldregruppe som slår ring om de sårbare barna, og strekker seg for å inkludere et barn som strever.

Så ja! Vi trenger definitivt flere ressurser i skolen. Ressurser med en dyptgående forståelse av de sårbare barnas smerteuttrykk. Først når man møter barnet med det det har behov for, nemlig trygghet og forståelse, er man i posisjon til å hjelpe det med å endre atferd og få det bedre.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.