«Vi trenger mer dekning av Baneheia-saken, ikke mindre!»

Viggo Kristiansen kan ha blitt uskyldig dømt og sonet 20 år av sitt liv i fengsel. Hvis så er tilfellet vil det være tidenes norske justismord. Nå kan saken få en ny, grundig behandling. Likevel maner Kristiansand-ordfører Jan Oddvar Skisland pressen til å dysse saken ned. Hva gjør slike uttalelser med folks rettsoppfatning, og hvilket ansvar skal egentlig pressen ta i Baneheia-saken fremover?

«Jeg er ikke jurist, men jeg tror fremdeles at konklusjonen [altså dommen] var riktig», sa tidligere Kristiansand-ordfører Bjørg Wallevik til Fædrelandsvennen fredag. Jan Oddvar Skisland er bekymret for at gjenopptagelsen vil rive opp vonde sår hos innbyggerne i byen, og sier til VG at han håper at saken «kan bli holdt på et så nøkternt nivå som mulig, og med minst mulig mediefokus».

Baneheia-saken er vanskelig. Den er opprivende og vond, og det er umulig å ikke ha en dyp medfølelse med de pårørende. Men det vanskelige kan ikke veie tyngre enn rettsikkerheten til en mann som har sonet 20 år av sitt liv, kanskje som uskyldig dømt.

Vi i Discovery valgte å belyse saken på nytt slik at også publikum kan være i stand til å skjønne hva den handler om. Vi gikk grundig gjennom etterforskningen for å vurdere hva som kom frem der opp mot hva som ble fremlagt i de to rettssakene. Hva fikk retten vite, og hva fikk de ikke vite av det som ble avdekket under etterforskningen? Hvis det er noe vår gjennomgang har lært oss, er det at medienes evne til å stille kritiske spørsmål, se på saken fra ulike perspektiver, er helt avgjørende for rettssikkerheten.

Uttalelsene til Wallevik og Skisland er derfor oppsiktsvekkende, og vitner om en grunnleggende misforståelse av sin egen og medias rolle. Men at de får passere uten kritiske spørsmål, er minst like oppsiktsvekkende.

Flere mediekommentatorer uttrykte som Wallevik at de var overrasket over at saken nå blir gjenopptatt. De av oss som har gått inn i saken og sett på bevisene og prosessen som førte til domfellelsen, er ikke så overrasket. Dessverre.

Baneheia-saken har på mange måter vært et ikke-tema i norsk presse. Hvorfor har den det?

Kanskje sitter Skisland og Wallevik selv på noen av svarene. Begge har hatt relativt nære forhold til tragedien. Skisland har en datter som gikk på skolen med en av de drepte. Wallevik jobbet tett med saken og har hatt jevnlig kontakt med de pårørende.

Men de er ikke de eneste som har fått et tett forhold til saken. Mange journalister har jobbet med saken siden den kom opp. Flere har uttalt at de mener dommen er riktig.

Mikkel Tronsrud jobber frivillig for Viggo Kristiansen. Han skriver følgende om sine opplevelser med norsk presse i et innlegg på NRK.no: «Flere journalister jeg har snakket med, forteller at motstanden fra redaktørene og andre aktører er stor. Én journalist fortalte at det er som om det gjelder egne regler for Kristiansen. En annen sa at han nesten ble utskjelt da han ville se på Kristiansens sak. «Hva er det neste? Skal vi hevde at Breivik var uskyldig også?» skal en kollega nærmest ha ropt.»

Flere av de tidligere etterforskerne som jobbet på saken, har fått relasjoner til de pårørende. Asbjørn Hansen var taktisk etterforskningsleder fra Kripos under saken. Han har sittet i styret til Stine Sofies Stiftelse. Han jobber nå i TV-selskapet Mastiff som lager Åsted Norge for TV 2. De nektet ifølge en seer å gå inn i saken, fordi den var «oppklart og pådømt». Tidligere etterforskningsleder Magne Storaker jobber i Stine Sofies Stiftelsen nå.

Ingen av disse ville stille opp i dokumentaren for å belyse etterforskningsarbeidet. Det er kanskje ikke så rart med slike bindinger, men det er svært uheldig for tilliten til rettssystemet. Hvordan skal sentrale aktører med personlige bindinger forholde seg i en eventuell ny rettssak?

Hvorfor gjør det så vondt for så mange at Kristiansen skal få sin sak behandlet på nytt? En viktig grunn er kanskje demoniseringen av ham som politi og media har stått for gjennom årene. Uavhengig av hva man måtte tro om skyld og uskyld, bør politikere som Skisland og Wallevik, og medieledere over hele landet, reflektere over eget ansvar for denne demoniseringen.

Gjenopptakelseskommisjonens beslutning avgjør ikke Kristiansens skyld, men den bør utløse en grundig evaluering i norske redaksjoner. Det må alltid være pressens oppgave å faktisk stille ubehagelige spørsmål. Nå er tiden inne for det. Spørsmålene alle bør stille er: Hva kan vi lære av Baneheia- saken? Kan noe ha gått galt, og hvem har i så fall ansvaret? Vi kan ikke leve med en situasjon der media lar være å dekke saken i frykt for å rive opp vonde sår.