Det er beslutningsgrunnlaget for reguleringsplanen, som biologene mener er for dårlig. Kartleggingen av artsmangfoldet er for dårlig og konsekvensene for naturen ved utbygging er vurdert altfor lavt. Det er prisverdig at Fædrelandsvennen viet saken stor oppmerksomhet fordi problemet forekommer i mange kommuner. Hvis dette også betyr at avisen har oppdaget konsekvensene av naturødeleggelser, er det ekstra gledelig.

Få kan ha unngått å få med seg planene for nedsprengning av 340 daa gammel og intakt kystnatur og kulturlandskap i Lindesnes. Utredningen slår i sammendraget fast at registreringen og konsekvensene for biologiske verdier er svært mangelfull da en rekke arter som pattedyr, insekter, sopp, planter, lav, amfibier m.m. ikke engang er nevnt i utredningen.

Undersøkelsene ble foretatt i november! Til tross for dette ble planen vedtatt med store kunnskapsmangler.

Slik kan vi trekke fram planer for inngrep i natur i mange kommuner der politikerne gjør vedtak om irreversible, store inngrep i verdifull natur på et svært mangelfullt naturfaglig grunnlag. At det ikke er noen samordning for utnyttelse av ledige næringsarealer i aktuelle fylker for havvind som Agder og Rogaland, er sterkt beklagelig. Lindesnes (Sodevika og Jåbekk) og Lyngdal (Hausvik) konkurrerer seg imellom om å tiltrekke seg havvindaktører gjennom å flatsprenge store arealer i strandsona. Om disse gigantiske steinbruddene noen gang blir fylt med virksomhet framtida trenger, er høyst usikkert.

Naturforbruket akselererer i Agder. I tiden framover foreligger det ifølge Agder Fylkeskommune (arealregnskap) planer for nedbygging av natur til veier, industri, fritidsboliger, næringsbygg, råstoffuttak m.m. på nær 630 km2 mens det fra «steinalderen fram til i dag er bygget ned 370 km2». At artsmangfoldet i Agder vil bli sterkt forringet med realisering av disse planene, er åpenbart. Kommunene bør bruke arealregnskap som et middel til samarbeid for å begrense naturforbruket hvis ikke ender vi opp med å overlate en stekt skadet og sårbar Agdernatur til våre etterkommere. Grunnloven og naturmangfoldloven pålegger oss det motsatte.

Lovens fine bestemmelser er dessuten i stor grad blitt innholdsløse papirbestemmelser

Kommunene kartla sitt biologiske mangfold i 2003 etter pålegg fra direktoratet for naturforvaltning. Da var det både interesse og engasjement rundt om i landet for å få oversikt over kommunenes biologiske verdier. Kvaliteten på dette arbeidet varierte nok, men intensjonen var at kommunene skulle fortsette med påfølgende undersøkelser samlet i en kommunal «artsbank». Interessen døde imidlertid bort og kartlegging ble overlatt til private aktører i forbindelse med utbyggingsplaner. Det viser seg imidlertid ofte at undersøkelsene og vurderingene av naturverdiene er sterkt nedvurdert når økonomiske interesser trykker på. Vi har til eksempel sett dette ved de store vindkraftsakene og nå altså ved planene for Strømsheia.

Så hvorfor er det ikke et større lokalpolitisk engasjement rundt om i kommunene for kunnskap om og for å beskytte artsmangfoldet? Lokale Agenda 21 fra 1992 og postkortaksjonen i 2009 er eksempler på løft for naturen i landets kommuner som regjeringen igangsatte. Det mest åpenbare etter Montreal vil være at regjeringen vender seg til kommunene for oppfølging av Naturavtalen fordi arealforvaltningen er kommunenes ansvar. Målet om 30 % vern innen 2030 må ikke minst løses lokalt.

Da kan prosjektet «Lokal Agenda 21» være retningsgivende, altså et statlig prosjekt som følges opp med økonomiske midler med mål om øket faglige interessen og kompetansen i kommunene.

Befolkningen må aktiviseres og få direkte innflytelse på naturpolitikken. Det kan være gjennom ad-hoch utvalg sammensatt av representanter fra lokalt næringsliv, frivillige organisasjoner og politikere- bredt engasjement med klart mandat; «nå er det naturens tur» i kommunene. Naturmangfoldoven kom i 2009 og mange hadde store forventninger til at naturen da skulle få reell beskyttelse. Praksis har vist det motsatte gjennom vedtak som kommunene nærmest daglig fatter etter plan og bygningsloven. At statsforvalteren er betydelig svekket og bruken av innsigelser sterkt redusert, har bidratt til at naturen taper for økonomiske interesser.

Lovens fine bestemmelser er dessuten i stor grad blitt innholdsløse papirbestemmelser. Det er både beklagelig og uforståelig at ikke dagens regjering har gjort noe for å tilbakeføre den autoriteten fylkesmannen hadde før 2013.

Naturtap og fragmentering er i følge FNs naturpanel den viktigste årsaken til at artsmangfoldet forsvinner. Vi blir fattigere, og vårt eksistensgrunnlag forvitrer når naturen utarmes og forsvinner. Det beste grepet vi kan ta for å sikre det biologiske mangfoldet i Strømsheia, i Agder eller i landet for øvrig, er å redusere nedbyggingen av intakt natur. Nordre Follo kan fremstå som et eksempel til etterfølgelse. Kommunen har mål om arealnøytralitet. Det innebærer null tap av natur i den fremtidige utviklingen av kommunen. Kommunene er nærmest til å følge opp «naturminister» Barth Eides uttalelser i Montreal i desember, men det forutsetter en holdningsendring i de lokalpolitiske miljøene. Det bør regjeringen bidra til og hver og en av oss nå ved valget i september.