Denne kronikken er skrevet av Håkon Brækhus og Audun Beckstrøm, bistandsadvokatene til de etterlatte i Baneheia-saken.
Statsadvokatene Andreas Schei og Johan Øverberg har nå levert sin innstilling i Baneheia-saken.
I innstillingen, som vi ikke vet innholdet i, gir de uttrykk for om de mener Viggo Kristiansen skal frifinnes eller om saken mot ham fullt ut skal behandles i en hovedforhandling i lagmannsretten.
Etterforskningen er avsluttet. Riksadvokaten må nå gå gjennom cirka 10.000 sider med etterforskningsmateriale før han kommer med sin innstilling til lagmannsretten.
18 måneder med etterforskning
I februar 2020 ble den 7. begjæringen om gjenopptagelse for Viggo Kristiansen tatt til følge med tre mot to stemmer i Gjenopptakelseskommisjonen. En samlet kommisjon uttalte:
«Den samlede kommisjon har imidlertid en felles oppfatning av at det foreligger en rekke bevis og omstendigheter som kan tale for at dommen mot Viggo Kristiansen er riktig.»
Den nye etterforskningen har pågått i 18 måneder. Hva slags informasjon har offentligheten blitt til del i løpet av disse siste 18 månedene? I enhver etterforskning er det svært få personer som skal ha tilgang til politidokumentene.
Styrte lekkasjer
I denne saken har det vært Andersens forsvarer, Kristiansen sin forsvarer, vi bistandsadvokater, politiet (kun de som etterforsket saken) og statsadvokatene som har hatt tilgang til dokumentene.
Ingen andre.
Det er en klar regel at det ikke er anledning til å gi dokumenter videre til andre. Likevel tilflyter opplysninger fra etterforskningen pressen i mange saker.
Det har til tider vært en surrealistisk øvelse å skulle følge med på presseoppslagene de siste månedene. Deler av pressen synes ikke på noen måte å ha reflektert over at det de får presentert av etterforskningsmateriale, får de utelukkende fordi de som gir informasjonen ønsker en spesiell vinkling – altså styrte lekkasjer.
Vanskelig øvelse for pressen
Et grelt eksempel var TV2 sitt innslag 6. februar i år hvor de hadde fått tak i videoopptak fra et avhør av Andersen. TV2 viste et utsnitt fra avhøret for psykologene Ellen Wessel og Pål Grøndahl og fikk dem til å gi sine kommentarer.
I tillegg til at TV2-innslaget var spekulativt, var det skuffende at Wessel og Grøndahl lot seg bruke til å kommentere et lite utsnitt fra et avhør i en konkret sak som var under aktiv etterforskning. Og dette dreier seg ikke om en hvilken som helst sak heller.
Det er en sak der slik synsing er belastende for mange involverte.
Det er viktig at folk flest som leser om saken i pressen stiller seg kritiske til det som er presentert. Det er en vanskelig øvelse for pressen å skulle gi et riktig og balansert bilde fra avhørene av Kristiansen og Andersen og fra etterforskningen for øvrig.
Hvis man mente at Viggo Kristiansen ble forhåndsdømt i pressen i år 2000, så er det altså nå bare å konstatere at deler av den samme presse har falt ned i den motsatte skyttergraven og forhåndsdømt Jan Helge Andersen.
Deler av pressen har konkludert
Avhørene og dokumentene er svært omfattende. Er de tekniske undersøkelsene fullgode og korrekt opplyst? Er selve etterforskningen denne gang fullgod og fullført, eller vil øverste påtalemyndighet ha ønsker om ytterligere avklaringer? Hva vet man egentlig sikkert – i pressen og i offentligheten?
Enkelte deler av pressen har på kommentatorplass konkludert allerede:
«Han er ikke skyldig. Det motsatte er bevist.»
Og samtidig konstatert at det må bli en ny rettssak mot Jan Helge Andersen. Hvis man mente at Viggo Kristiansen ble forhåndsdømt i pressen i år 2000, så er det altså nå bare å konstatere at deler av den samme presse har falt ned i den motsatte skyttergraven og forhåndsdømt Jan Helge Andersen.
Bevisvurdering
Bevisvurdering er en vanskelig øvelse. Det er en øvelse som best gjøres av dommere i en hovedforhandling i retten. Også dommere i retten kan vurdere bevisene feil, og gjøre grove feilslutninger, men det er dette systemet vi har for avgjørelse av skyld og uskyld.
En ny hovedforhandling mot Viggo Kristiansen ville ha vært den beste måten å få opplyst saken på, også for offentligheten. Hvis han er uskyldig skulle han da ha blitt frifunnet i retten.
To klare krav
Riksadvokaten har imidlertid to klare krav på seg for å kunne reise sak:
1. Han må være overbevist om at tiltalte er skyldig 2. Han må være overbevist om at bevisene er gode nok til å kunne bevise skyld ut over enhver rimelig og fornuftig tvil.
Disse to grunnleggende kravene gjelder for alle i påtalemyndigheten i alle saker, ikke bare denne. Når Riksadvokatens avgjørelse nå nærmer seg er foreldrene forberedt på begge mulige utfall – ny sak i retten eller frifinnelse.
Skulle innstillingen fra Riksadvokaten lyde på frifinnelse av Kristiansen vil etter all sannsynlighet lagmannsretten avsi en frifinnende dom. I den grad det blir en bevisførsel i lagmannsretten vil denne bli meget begrenset. Desto viktigere er det da at Riksadvokatens arbeid med innstillingen blir omfattende og grundig.
Som bistandsadvokater for foreldrene vil vi da kreve at politiet fortsetter etterforskningen for å oppklare saken.
Innstillingen vil være helt sentral for at alle de som er opptatt av saken, og også dypt berørt av saken, skal kunne forstå påtalemyndighetens vurdering av saken slik den nå er opplyst.
Uansett hva Riksadvokaten kommer til, vil ikke Baneheia-saken være i nærheten av noen avslutning. Skulle Kristiansen bli frifunnet vil drapet på 10 år gamle Lena Sløgedal Paulsen stå som uoppklart.
Et mareritt
Som bistandsadvokater for foreldrene vil vi da kreve at politiet fortsetter etterforskningen for å oppklare saken. Og, Riksadvokaten må ta stilling til om han skal be Gjenopptakelseskommisjonen gjenåpne saken til Jan Helge Andersens ugunst.
For de fire foreldrene som fikk sine to elskede jenter revet bort på verst tenkelige vis den 19. mai 2000 har de siste 18 månedene vært en enorm påkjenning. Sorg, sinne, fortvilelse, redsel, usikkerhet.
Vi minner om hva saken dreier seg om: Voldtekt og drap på to venninner som bare skulle bade i Baneheia fredag den 19. mai 2000: Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8).
Det er et mareritt som er helt ufattelig.
Vi spurte en av foreldrene på ett av møtene vi har hatt: «Tenker du på henne?» Svaret var: «Hver dag. Hver eneste dag.»
Denne kronikken sto først på trykk i VG.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.