Fri oss fra fortapelsen!

Olsen går i kronikken Håpet er i påsken og på sin egen Facebookside til rette med Bjørn Eidsvåg, som i forbindelse med sin egen 70-årsdag avskriver helvete som en hinsidig størrelse. Olsen gjør bruk av det gamle argumentet til filosofen Pascal, som argumenterte for at det å ta avstand fra kristentroen er et enormt risikoprosjekt siden følgene kan bli evig pine.

Bjarte Leer-Helgesen

prest og førsteamanuensis

Personlig har jeg sans for hvordan Olsen har utfordret det etablerte med sine ambisiøse kaosfestivaler de siste tiårene. Men jeg vil – for å bruke hans eget ord – protestere kraftig når han gjennom Jesusfestivalen tilsynelatende jobber for å holde liv i helvetesfrykten midt i Bibelbeltet.

Gudsbildeforgiftning

I min tidligere jobb som bymisjonsprest i Kristiansand, hadde jeg svært mange samtaler med folk som snakket om sin «sårede tro» og om negative konsekvenser ved kristen forkynnelse. Ett av gjennomgangstemaene i disse samtalene var den sterke helvetesfrykten mange bærer med seg gjennom livet. Noen går fremdeles i en av de mange menighetene på Sørlandet, men frykter budskapet som kommer fra talerstolen. Andre har tatt et oppgjør med troen og miljøet de vokste opp i, men blir likevel ikke kvitt forestillingen om at evig pine venter etter døden.

De som har slike helvetesforestillinger samtidig som de regner seg som kristne, tynges ofte ned av troen på en Gud de dypest sett er redd for. De ser for seg en straffende Gud som en gang skal dele verden inn i et vinner- og taperlag. Dette er med mine teologiske briller ikke et evangelium som reiser mennesker opp og setter dem fri, men religiøse forestillinger som kontrollerer folk og tynger oss ned. Gudsbildeforgiftning, er et ord teologer bruker om slike forestillinger. Der det ikke er lett å se forskjellen på den straffende Gud og djevelen. Hvordan skulle nå egentlig en himmeltilværelse se ut, hvis halve flokken ble utsatt for evig pine. Snakker vi om en empatiløs salighet der det er viktigere for himmelflokken og gjeteren å stenge grinda enn å lete etter den som har kommet bort? Eller kan det være at lignelsen om den gode gjeteren ikke bare har et budskap for søndagsskolen, men for evigheten?

Forkynnelse ved gravferd

Det er selvsagt mange bibelske belegg for forestillingen om dommens dobbelte utgang. Bibelen er en mangfoldig bok med lang tilblivelseshistorie som rommer vers om helvetesild, straff og pine. Men Bibelen rommer også ord som kan tas til inntekt for den avskrivning av helvete som Bjørn Eidsvåg gjør seg til talsmann for. Dette er ikke noe den aldrende rockepresten har funnet på. Tanken om allforsoning, apokatastasis, har røtter tilbake til kirkefaren Origenes, og støttes av mange moderne teologer og prester. Meg selv inkludert.

I mitt doktorgradsarbeid analyserte jeg presters forkynnelse ved gravferd. Heldigvis fant jeg i dette materialet ingen innslag av forkynnelse om fortapelse, om helvete eller evig pine. Det skulle bare mangle av rent menneskelige eller sjelesørgeriske hensyn, tenker du kanskje. Jeg er enig, men jeg vil si at denne vektleggingen i moderne gravferdsforkynnelse bør få følger for kristen forkynnelse i sin helhet. Er det noe vi kan være enige om, konservative som liberale, er det vel at det er nok helvete på jord denne våren. Nok av dødskrefter som herjer. Nok av mennesker i sorg og fortvilelse. Det siste vi trenger da, er arkaiske forestillinger om at lidelsene fortsetter for de som faller utenfor det gode selskap i evigheten.

Blå salme

Svein Inge Ollikainen Olsen og Jesusfestivalen er opptatt av at kristendommen handler om valg. Det har de helt rett i. Hvilke gudsbilder kristne med en privilegert stemme velger å formidle i offentligheten, handler nettopp om valg. Og jeg er overbevist om at et fokus på fortapelse og helvete vil tynge folk ned istedenfor å reise oss opp. Mitt valg er å dele håpet til gamle biskop Schjelderup, som allerede i 1953 slo fast at læren om evig helvetesstraff ikke hører hjemme i kjærlighetens religion.

I sin kronikk om påskens budskap, der kritikken mot Bjørn Eidsvåg kommer til uttrykk, trekker Olsen inn sitt store forbilde Erik Bye. Det er et dristig valg i denne sammenheng. For i «Blå salme» løfter Erik Bye frem et teologisk budskap som faktisk er langt nærmere Eidsvåg enn Olsen. Bare hør på avslutningen: «Med løftet hode skal hver sjel gå inn i Herrens tid. Så synger vi vår salme». Det er ikke uten grunn at nettopp denne salmen er populær i begravelser. For her finner sørgende både håp og trøst, uten at de deles inn i et vinnerlag og et taperlag. Det er ikke noe ubibelsk med et slikt håp, det er faktisk dypt evangelisk!