Den nye helseberedskapen

Denne pandemien ble veldig dyr. Tapet i bruttonasjonalprodukt ble på nærmere 300 milliarder kroner, og staten måtte bevilge opp mot 300 milliarder kroner ekstra til blant annet bedriftsstøtte. I tillegg kommer framtidige kostnader, som økte utgifter til helsevesenet og Folketrygda til dem som har varige helseplager eller har falt ut av arbeidslivet som følge av koronasykdom eller smitteverntiltakene.

Jeg tror en bedre og billigere håndtering hadde vært mulig dersom myndighetene hadde vært mer forberedt og tatt signalene fra Kina i januar 2020 mer på alvor. Selv om både Koronakommisjonen og Koronautvalget gir en del ros til myndighetenes håndtering, var det etter mitt syn svakheter på flere områder. Forberedelsene til pandemien som var på vei, kom for seint i gang. Det var i mars 2020 for dårlige systemer til å følge pandemiens spredning i landet. Laboratoriene hadde for dårlig kapasitet til å teste alle dem som trengte det. De panikkartede tiltakene 12. og 15. mars 2020 var antakelig unødvendig inngripende, og det manglet gode begrunnelser og vurderinger av fordeler og ulemper. Dessuten ble de vedtatt på tvers av Grunnlovens bestemmelser.

Det fantes lite kunnskap om effekt av smitteverntiltak på viruset og ingen gode ordninger for å undersøke bivirkningene på andre deler av samfunnet. Det ble også klart at regjeringen måtte tigge EU-kommisjonens leder om å få bli med på EUs innkjøp av vaksiner. Uten en slik avtale hadde vaksinene til Norge kommet seinere og blitt dyrere. Flaks bidro til at landets helsepersonell fikk nok hansker og annet beskyttelsesutstyr.

Helsevesenet, ved legevaktene, ambulansetjenesten og sykehusene, håndterer stort sett ofrene for ulykker og vold veldig godt. Håndtering av de skadde under terrorangrepene 22. juli er et godt eksempel. En viktig grunn til suksessen er at de fagfolkene som til daglig håndterer mindre hendelser og dermed får verdifull erfaring, er de samme som skal håndtere store hendelser. Dette kalles ansvarsprinsippet og gjelder for all helseberedskap. Kirurgene som opererer skadde etter en bilulykke, er de samme som opererer skadde etter en bussulykke (men da må alle kalles inn samtidig). Det finnes ikke noen «storulykkekirurger» som bare sitter og venter på neste busskollisjon.

Ved større hendelser som truer store deler av befolkningen, kan utfordringene bli større. Helseministeren og hennes dyktige medarbeidere har derfor på kort tid utredet hvordan helseberedskapen kan forbedres. Resultatet kom forrige fredag da regjeringen sendte Stortinget ei melding om helseberedskap.

Jeg synes helseministerens planer er lovende. Meldinga tar utgangspunkt i seks store trusler mot eller utfordringer for befolkningas helse: væpnet angrep på landet, digitalt angrep på helsetjenesten, svikt i forsyning av legemidler og medisinsk utstyr, pandemier, sammenbrudd i drikkevannsforsyningen og radioaktiv stråling.

Den viktigste forbedringen er at Helse- og omsorgsdepartementet nå selv tar skikkelig styring med helseberedskapen og krisehåndteringen i stedet for å overlate koordineringen til Helsedirektoratet. Det er fornuftig fordi det klargjør det politiske ansvaret og legger koordineringen til makthaveren. Bare departementet har rett til å pålegge sykehusene og etatene oppgaver.

Departementet skal opprette og lede et nytt helseberedskapsråd med direktørene for de regionale helseforetakene og departementets etater, som Folkehelseinstituttet, Mattilsynet og Helsedirektoratet. Rådet støttes av et sekretariat i departementet med personell utlånt fra etatene. Dette gir muligheter for effektivt samarbeid og arbeidsfordeling. Lover, forskrifter og beredskapsplaner skal oppdateres for å gjenspeile den nye organiseringen.

På nivået under departementet skal det være et stående utvalg for hver av de seks truslene. Disse utvalgene skal til vanlig drive med risikoanalyser, planlegging og øvelser og i kriser med å forsyne departementet med et godt beslutningsgrunnlag. I tillegg kan det i kriser bli oppnevnt et ekspertutvalg som skal sørge for samfunnsøkonomiske vurderinger av tiltak.

Helseberedskapsmeldinga er tydelig preget av erfaringene fra pandemien. Det virker som om helseministeren vil unngå en gjentaking av svakhetene i koordinering, kunnskap, kapasitet og kompetanse og samtidig sikre kompaniskap med EU. Det er fornuftig, for EU-kommisjonen har mye større forhandlingsstyrke enn lille Norge overfor produsenter av vaksiner og medisinsk utstyr.

Den grunnleggende feilen under pandemien var den nokså ensidige oppmerksomheten om viruset og «smittetallet» på bekostning av brede vurderinger av smitteverntiltakenes fordeler og ulemper på kort og lang sikt. Målet om «lave smittetall» trumfet langt på vei andre hensyn. I dette lyset er det ganske passende at ett av helseberedskapsmeldingas få fotografier er av en lekeplass med følgende plakat på gjerdet: «Lekeplassen er STENGT pga. korona.» Dette var et tiltak med opplagt dårlig balanse mellom nytte og ulempe. Med en klokere håndtering fra starten ville ingen ha ønsket å stenge lekeplasser. Med den nye helseberedskapen kan helsemyndighetene forhåpentligvis unngå slike feil neste gang.