Det er klart etter at Forbundsrådet (Bundesrat) sist fredag godkjente lovframlegget, initiert av regjeringen ledet av sosialdemokraten Olaf Scholz. Dermed har koalisjonen, der også De grønne og det liberale fridemokratiske partiet FDP deltar, innfridd et av sine viktigste løfter fra valgkampen før valget til ny forbundsdag i september i fjor.
Denne reformen berører hverdagen til over fem millioner tyskere. Minstebeløpet for de som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet, skal nå hete borgerlønn. Det lyder bedre enn den etter hvert forhatte betegnelsen «Hartz IV», som det nåværende minstebeløpet omtales som. Grunnstønaden øker riktignok med bare ca. 500 kroner i måneden til 5000 kroner. Viktigere er det at forslaget la opp til mindre kontroll og byråkrati, for dermed å vise mottakerne av støtten mer tillit og respekt. Nettopp «respekt» var et nøkkelord for Olaf Scholz i fjorårets valgkamp, som han altså gikk seirende ut av.
For de konservative unionspartiene CDU og CSU ble dette imidlertid vel mye tillit og respekt, og lovframlegget ble forkastet ved første gangs avstemning i Forbundsrådet (som består av representanter fra de 16 delstatsregjeringene, og som må godkjenne lovforslag som berører delstatene).
Nettopp «respekt» var et nøkkelord for Olaf Scholz i fjorårets valgkamp.
Scholz-regjeringen foreslo videre en karenstid på to år for alle som mottar borgerlønn. Innenfor karenstida skulle selv en familie som bor i egen enebolig, har to biler og opptil 600.000 kroner på bok, kunne motta borgerlønn uten reduksjon. Framlegget inneholdt også en «tillitstid» på seks måneder – det vil si at mottakeren av borgerlønn skulle få beholde hele beløpet, uavhengig av om hun eller han er aktiv arbeidssøker. Nektet man å ta en tilbudt jobb, skulle man heller ikke straffes med kutt i støtten i denne halvårsperioden.
Skulle den nye loven med borgerlønn kunne tre i kraft fra 1. januar 2023, var det bare tida og veien til å finne et kompromiss med de konservative. CDUs leder Friedrich Merz gikk knallhardt ut mot lovforslaget. Særlig kritiserte han de manglende sanksjonsmulighetene, og at insentivet til å finne betalt arbeid dermed var for svakt. Mange ville da heller foretrekke å leve på borgerlønn, hevdet opposisjonslederen.
Etter hvert fant partiene likevel fram til et kompromiss. De ble enige om å kutte karenstida til ett år. Deretter gir en formue på mer enn ca. 400.000 kroner kutt i stønaden. Den foreslåtte tillitstida på et halvt år faller helt vekk, slik at sanksjoner kan gis fra første dag dersom mottakeren av borgerlønn ikke er aktiv nok i sin søkning etter arbeid. Ett tiltak som kompromisset ikke endret, er bedre tilrettelegging for å kunne ta en yrkesutdanning – et viktig punkt, siden hele to tredeler i målgruppa er ufaglærte. Likeledes: Når ungdommer i en familie som mottar støtte, tar sommerjobb, skal deres lønn ikke, som tidligere, føre til reduksjon av stønaden.
Ironisk nok innebærer loven om borgerlønn langt på vei tiltak for å flikke på uheldige følger av «Agenda 2010», en storstilt sosial- og arbeidsmarkedsreform lansert av forbundskansler Gerhard Schröder i mars 2003. Sosialdemokraten Schröder foretok endringer han mente var nødvendige for at Tyskland skulle kunne gjeninnta rollen som Europas økonomiske lokomotiv. Agenda 2010 skulle gi rammebetingelser for økonomisk vekst, senke arbeidsledigheten og reformere sosialsystemet. Enda en historiens ironi er det at sosialdemokratenes generalsekretær den gang het Olaf Scholz, som dermed var sentralt plassert i reformarbeidet – den samme mannen, altså, som i fjor gikk til valg på å reversere samme reform, som var blitt til et traume for sosialdemokratene.
Agenda 2010 halverte riktignok på kort tid arbeidsledigheten, og Tyskland gjenvant sin internasjonale konkurranseevne. Men millioner av vanlige tyske borgere betalte en høy pris for reformen. Det nye fleksible arbeidsmarkedet førte til problemer for mange arbeids-takere. Ikke minst ble det åpnet opp for innleie av arbeidskraft gjennom private bemanningsforetak. Arbeidstakere måtte ta de jobbene de ble tilbudt, om de var aldri så dårlig betalt. Slik fikk også Tyskland sine «arbeidende fattige». At det i 2015 ble innført minstelønn (ca. 85 kroner per time, i dag ca. 120), har bare i liten grad kunnet bøte på dette store samfunnsproblemet.
Agenda 2010 medførte også andre drastiske endringer: Mistet man jobben, falt man ned på det lave grunnsikringsbeløpet «Hartz IV» allerede etter et års ledighet. Slik kom en reform i stand der tyskere med mange tiår i arbeidslivet ble avspist med minstesatsen (i dag ca. 4500 kroner) etter bare ett års arbeidsledighet. Det sier seg selv at dette knapt nok er til å leve av, selv om man i tillegg kan få dekket utgifter til blant annet husleie og strøm.
Etter kompromisset med opposisjonen likner borgerlønn mer på det stigmatiserte Hartz IV. Tida framover vil vise om reformen ønskes velkommen og gir regjeringspartiene økt oppslutning – eller om det hele avfeies som gammel politikk, bare i ny innpakning.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.